Lar du deg berøre? Gir du hjertet rom til å bli berørt. Er du en fri sjel eller er du bundet av vaner og rytme. I går lot jeg meg berøre. Jeg har et hjerte som lett lar seg berøre, og jeg har en innstilling at jeg vil bli berørt.
Jeg fulgte en stream fra Canada. Jeg driver selv med lovsang og musikk, og det var magi. Musikalsk var det vidunderlig, og følelsen av å høre til med folka inni telefonen var det sterkeste. Vi har samme far.
Vet ikke med deg, men jeg trenger følelsen av å høre til i mitt hjerte. Det gjør meg hel. Hjertet leges. Sorgtunge tanker og bekymringer forsvinner.
I går gjorde jeg meg sårbar. Brølte ut min frustrasjon over nye budsjett med kutt i skolesektoren. Det er utfordrende å stå for det man mener, men folkens jeg har virkelig fått NOK! På vegne av idealistiske skolefolk, stiller jeg meg gjerne i gapestokken.
Å drive skole er ikke for pingler, og det som er i ferd med å skje med budsjettkutt, setter oss i en umulig situasjon. Behovene kan ikke bli dekket.
Lite ante jeg får 3 år siden hva en ledelse på en skole virkelig sto i. Hadde du prøvd å skissere det for meg, ville jeg nok svart «det kan ikke være så ille!»
Men så ILLE er det. Jeg beundrer de som står i jobbene, og jeg kan garantere deg at jeg ALDRI noensinne skal søke på en lederjobb i skolen.
Ikke fordi det ikke er spennende eller utviklende. For i stillingen min, som en type mellomleder, skal jeg fortelle deg at jeg har gått i en bratt trapp hva innebærer læring i 2,5 år.
Det er spennende, og du lærer vilt mye om skole, om system og hjelpeapparatet, du lærer mye om å håndtere stress og ikke minst mye om mennesker. Men å ha det fulle ansvaret som ledelse på en skole, krever et mot og en djervhet jeg beundrer.
Den vanskeligste oppgaven; «Du skal klare å gjøre det umulige mulig.»
Vi kan alle le av bildet som har florert i sosiale medier de siste årene, hvor rollene skole/hjem har endret seg totalt. I det første bildet står lærer og peker ned på eleven. I bildet av dagens situasjon er læreren nærmest usynlig, trykket ned av foreldre som krever og kjefter ut.
Ironien i det hele, er at det i flere tilfeller ikke er langt fra sannheten. Og akkurat det gjør meg bare trist. Det som er mest bedrøvelig i det hele er at skole og hjem MÅ FUNGERE I SYMBIOSE, om barna skal ha det bra. Når barna kjenner at vi går samme vei, mot samme mål, da blir de trygge.
Dessverre er det ofte utfordrende. Foresatte krever. Skolen kan ikke innfri. Budsjettet kuttes, og økonomi skal ikke være tema fra skolen for å tilrettelegge.
Evig runddans.
1 + 1 er fortsatt 2 i skolen, men ikke hos de som bevilger pengene. Vi kommer ALDRI i mål! Forventningene samfunnet har til at skolen skal innfri, er ikke mulig å gjennomføre. Det er trist.
Vi skolefolk har hjerter som banker for den ene. Det banker for å se at de kommer seg helskinnet gjennom livet.
Superkraften vi besitter utløses, og vi prøver å løfte den ene opp. Vi vil så gjerne at den ene skal få vinger, kjenne på mestring og føle seg god nok uansett hvor høyt den flyr.
«Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»
Denne setningen har landet som en stor stein i magen. Hvor mye skal vi som jobber i norsk skole tåle?
Hvor høyt må vi rope før noe skjer.
Hvor mange mastere må vi ha på huset,
FØR vår stemme blir hørt?
Hva med flere hundre års erfaring og kompetanse. Hvorfor visner det bort som råttent løv. Hvorfor betyr det ikke noe. Hva gjør at det ikke teller?
Kjære politiker.
Det er NOK nå! Det er mer enn NOK! Hvor lenge skal vi stå på barrikaden og rope at vi trenger MENNESKER!
Vi trenger ikke enda en master.
Når barna ikke er i stand til klasseromsundervisning, hvor langt kommer vi da med kunnskap om litteratur eller algebra.
Når sakkyndige vurderinger ber om grupperom, skjerming, hjemmeskole og alternativ undervisning, Hva trenger vi da?
Vi trenger MENNESKER!
Varme, relasjonelle mennesker som ser at alle barn har en historie. Vi trenger mennesker som forstår at «det ikke finnes vanskelige barn, men barn som har det vanskelig!»
Når ungdomskulturen er på vei utfor et stup, og ungdommene trenger veiledning, varme og relasjonell trygghet. Hva trenger vi som skole da?
Vi trenger MENNESKER!
Kjære politiker.
1 + 1 = 2, men dere lander sjelden på rett sum. Beklager. ♥️
Dere tenker at vi ALLTID skal subtrahere. Dere ber oss om å trylle, men dere gir oss ikke tryllestøvet.
Vi skal tilrettelegge. Vi skal være der, og møte hvert enkelt barns behov. Dessverre glemmer dere at det er mennesker som må gjøre det!
Kjære politiker.
Er dere klar over at dere ber oss om en UMULIG oppgave?
Er dere klar over at veldig mange av superheltene der ute er i ferd med å miste superkraften.
«Jeg roper med siste pust av min sosiallærerstemme…»
Kanskje er du ikke midtpunktet. Men hva er vitsen med å være det. Lykken er ikke der. Kanskje er du ikke i den populære gjengen. Hva så? Hvor langt kommer du med popularitet. Kanskje oppnår du ikke alle mål du setter deg. Velkommen til livet. Velkommen inn i det uperfekte, men dog perfekte livet vi alle prøver å leve.
Velg deg ut en følelse i kveld. TAKKNEMLIGHET. Det er mye livsglede å hente der.
Tak over hodet ✔️ Mat på bordet ✔️ Klær på kroppen ✔️ Lønn, skole eller støtte fra staten ✔️ Familie ✔️ Venner ✔️
Kanskje er ikke livet akkurat slik du så det for deg. Spør meg, jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har møtt på livet før.
For snart 10 år siden, gikk livet i sakte utforbakke. Det hadde vært tøft i 5 år før det. Kampene var tunge, ubegripelige, urettferdige og valgene vanskelige å ta.
Lite trodde jeg for 8 år siden at solen noengang skulle skinne på meg. Jeg følte ikke jeg fortjente det heller.
Men det har den gjort.
Det har ikke vært skyfritt de siste 3 årene heller. Livets brutaliteter har utfordret. Død og sykdom har prøvd å ta fra oss solstrålene. Men vet du, i alle livets faser er det stråler av liv. Bare let litt!
Du betyr noe. Du er elsket! Livet blir bedre!Velg takknemlighet i dag!
Spurte svensken om hva jeg burde skrive om på bloggen. «Søtpotatis Julie», var svaret. Neidaså, den mannen vet å glede.
«Javel», svarer jeg. Tenker du at jeg skal skrive om att du er mørk, sprø og tiltrekkende utvendig, men myk og søt på innsiden. Tenker du symbolikk og bilder bby? Neidaså. Koronalife gjør at fantasien får fritt spillerom. Kanskje ikke alt som bør blogges om. Svensken tenkte på matretten.
Du forstår i går lagde jeg noe jeg aldri har laget før. Inspirert av oppskriftsboken sunt og digg, ble det vegetarmiddag. Å for å si det rett ut. Det var sykt digg, billig og enkelt.
Søtpotetene; Satt ovnen på 200 grader. Vasket to store søtpoteter. Tok et bakepapir med litt olje på. Stakk 8-10 hull med en gaffel i søtpoteteme. Krydret med Himalayasalt. Dette sto i ovnen i en time.
Fyll; (Tar 5 min å lage) Stek kidneybønner, løk, hvitløk og tomat i en panne med litt smør. Tilsett tacokrydder og vann. La det småkoke noen minutter.
Ettersom svensken egentlig ikke liker bønner, så moste jeg bønnene. Moste bønner liker han nemlig 😂🤘🏽
I går opplevde jeg noe veldig rørende. Fikk en melding fra en mamma til en tidligere elev, som skriver at jeg er et menneske som er godt å ha i livet. Hun sendte også med bilde av da jeg møtte hennes barn for første gang. (Bildet ser du, men eleven er selvsagt klippet bort.)
Lite varmer mer en regnfull novemberdag enn å høre at man betyr noe i andres liv. Livet med alle sine begrensninger, blir med ett så vakkert.
Har du tenkt på at noen få ord kan endre dagen til de du har i «din verden».
Å invitere noen på middag en helt vanlig regnfull novemberdag er definitivt en opptur. Å glede andre med god mat, gir velsignelse tilbake. I dag var mine foreldre her, og jeg lagde noen sykt gode (i all beskjedenhet) hamburgerbrød. Tenkte å dele oppskriften med deg.
Ingredienser;
13 dl hvetemel 50 g tørrgjær 1 toppet ts salt 2 ss sukker 50 g smør 5 dl vann 4 ss olje 3 egg
Fremgangsmåte; Ta alt det tørre i en bolle. Smelt smøret. Hell vannet i smøret, varm opp til 37grader.
Bland det våte med det tørre. Bland inn eggene Hev i 1 time. Rull ut i 12 like store deler Hev i 30 min Stek 12 min på 200 grader
I dag har jeg lyst til å oppmuntre deg. Løft blikket høyt, over din egen navle. Se utover, la blikket bevege seg, og let etter din neste.
Kanskje er din neste en gammel nabo, som trenger hjelp til å rulle ned søppelkassen.
Eller kanskje er din neste alenemammaen, som sitter i kassa på Rema, som kun har et sosialt liv på jobb.
Det kan være at din neste er en kronisk syk bror, som trenger at du gjør en innsats for fellesskapet.
Eller kanskje er det den ensomme, single læreren som står i fare for å måtte feire jul alene.
Når du løfter ditt blikk til din neste, da glemmer du å lete etter smutthull, for å kunne gjennomføre det «vanlige» livet. Løft blikket for fellesskapet – for din neste!
En pappa i livet skulle alle ha. Dessverre er det mange barn i Norge som vokser opp uten en trygg fast havn, som en pappa kan være.
Du kjære pappa, hvor enn du er, ikke se smått på oppdraget ditt! Du er uerstattelig!
En far som ser deg, som støtter deg og som elsker deg for den du er, er verdt mer enn alt. Ingen mamma i verden kan ta din plass pappa. Du er viktig.
Kanskje trenger ikke en pappa alltid å si med ord, at han elsker deg. I nærværet og i omsorgen kjenner du deg allikevel høyt elsket. Å kjenne seg elsket uten ord er vakkert. Det er ekte og like sant.
Håper du kjære pappa i Norges land, har hatt en fin dag. Du er unik og viktig.
Vet ikke hva du tenker, eller hvordan du har det i disse covid-19 tider. Aner ikke hva som trigger ditt temperament, gjør deg redd, eller hva som får frem følelsen av tristhet og håpløshet.
Koronapandemien vekker mye følelser hos meg. Følelser på godt og vondt.
Jeg kjenner folk som kjempet for livet i forrige runde av nedstengningen. Folk som klarte seg, men som fortsatt strever. Kjenner nå på motløshetstanker over medborgere som klager på nye restriksjoner. Mennesker som ikke forstår, eller vil forstå alvoret i situasjonen vi som nasjon befinner oss.
Runde 2 med strengere restriksjoner er her. Plutselig er nærmiljøet mitt berørt. Avisene skriver om at klasser er gått i karantene. Hjertet mitt slår noen ekstra slag.
Følelsen av uvisshet for fremtiden preger oss. Hvor lenge skal dette vare, og hvem av oss vil viruset ta. Tusen tanker fyller hodet. Hvordan være en god samfunnsborger. Hvordan elske hverandre på avstand. Hvordan skape lys i mørke dager. Hvordan formidle det håpet jeg selv har i hjertet. Hvordan formidle «den freden som overgår vår forstand.»
Denne tiden minner meg om at livet er fantastisk. Jeg blir avstandsforelsket i selve livet. Alt jeg tok som selvfølge tidligere er nå begrenset.
Gjennom tunge tider skapes gode tanker. Sånn er hodet mitt skrudd sammen. Det finnes alltid noe godt. Jeg tror dette er et valg vi alle kan velge å ta; «Velge takknemlighet.»
I dag er min oppfordring til deg å lete etter det fine i din dag. Vi kan gjøre mange grep for den psykiske helsa vår. Ta frem gode minner.
Jeg er takknemlig for at jeg er frisk, for at sola skinner, og at sjøen kun er et steinkast unna. Jeg er ikke på Maldivene, men jeg har gode minner som løfter meg en novemberdag.
Naturen er rekreasjon for en sliten sjel. Ta deg en tur ut. Nyt luften. Kjenn at du lever!
Spis kake, og gi litt ekstra kjærlighet til pappaene der ute. Jeg har verdens beste pappa. Og gleder meg til å gi han litt ære.
Og verdens skjønneste og kuleste bonuspappa til mine 2 🤘🏽 Jeg er rik!
