Flyplasser er spesielle. Slitsomme, nervøse for enkelte, fulle av glede og fulle av tårer. Jeg kom hjem fra Cuba i går, etter 18 timer på reise, 14 av timene i luften.

De av dere som kjenner meg vet at følelsene mine ligger tykt utenpå. Tidvis slitsomt, samtidig er jeg på en måte takknemlig for det!

Når jeg da skal lette og lande tre ganger i løpet av et døgn, og barna mine ikke er med, ja da spiller følelsene meg et ekstra puss. Tankene på hva om… kan innhente meg… Erkjenner at følelsene mine var til å ta og føle på i går!

Sto bak en dame, som facetimet med sin voksne sønn, i køen i gaten før vi gikk ombord. Hun hadde Cuba pass, og forlot Havana. Sønnen satt i bilen. De tørket begge tårer. I neste minutt fikk jeg blikkontakt med dama, og tror du ikke tårene mine begynte å renne også.

Det øyeblikket mellom mor og sønn hvor jeg observerte kjærlighet og lengsel, var så sterkt. Jeg valgte å la meg berøre. 

Kom til Gardermoen, så en annen familie. Trolig fra Midtøsten. Far, sønn og bestemor sto og så etter bestefar da han gikk gjennom innsjekkingen.

«Der er han trygt gjennom sier barnebarnet», og vinker til sin bestefar. Øynene hans stråler av kjærlighet og i det bestefar går, ser jeg at gutten får det vondt. Klumpen kommer i halsen min.

Berørt igjen, av kjærlighet. Det blikket den gutten sendte sin bestefar fremkaller sterke følelser ennå, om jeg velger å kjenne etter.

Kjærligheten er ekstremt sterk, om vi velger å la oss berøre av dens kraft. Disse to øyeblikkene jeg hadde, er mat for sjelen. Det beriker og gjør meg takknemlig!

Oppmuntrer deg til å velge å la deg berøre i 2020! Jeg tror det finnes en rikdom der, som metter en sulten sjel!