Blm

I går ved midnatt kom dommen mot ekspolitimannen Derek Chauvin. USAs justisminister Merrick Garland vil i dag  kunngjøre at han iverksetter granskning av Minneapolis-politiet forteller nyhetene oss. Derek ble kjent skyldig i drapet på George Floyd.

Ord kan vanskelig beskrive følelsene av filmklippet hvor George ikke får puste. Dette skjer i vår verden. Vi vet at historien forteller oss det igjen og igjen, der mennesker er, der skjer urett.

I dag er min kampsak, å oppmuntre deg til å bruke stemmen din og kjempe for rettferdighet. En liten stemme kan vanskelig klare å uttrykke det stekt nok, men sammen blir vi et gigantisk kor!

Nye grenser er ny kjærlighet


For et par uker siden tok Hermine (13) et oppgjør med nedsettende slengkommentarer fra ungdomsgutter, og ba fedre ta en prat med sønnene sine i norske medier.

I dag tar jeg et oppgjør med deg kjære mor og far, og jeg stiller meg bak ryggen til Hermine med ropert. Ok, skjønner at det var litt voldsomt. Ropert er noe av det mest plagsomme «verktøyet», som er funnet opp, men jeg synes den jenta fortjener det.

Vi trenger ikke være hjerneforskere, professor i språkutvikling eller mobbeforskere for å få med oss den endringen som har skjedd i barnekulturen de siste 5 åra.

Vi som jobber i skolen, har nok stort sett et likt syn på hva som er med å skape dette. Selvsagt er dette sammensatt, men det er en ting vi alle bør gå ekstra runde på, med våre barn.

SOSIALE MEDIER – SoMe

Det er mange barn på 8 – 12 år som har Tik tok og Snapchat på egen telefon. Enkelte  har det «under mors eller fars bruker», andre har det fritt villt. De har da opprettet brukere med informasjon som ikke stemmer, med din tillatelse.

Er det likssom innafor? 
Jeg mener ikke å være frekk,
men er det innafor?

Er det smart at en 8-12 åringer utsettes for daglige oppdateringer på tik tok og snap, fra ungdommer og unge voksne som snakker uten respekt, om voksne ting, med et språk vi voksne «får sjokk av å høre»?

Jeg bare spør…

For om vi ikke vil at barna våre skal snakke slik, da må de skjermes for en verden totalt uten filter.

Og her er hva vi skolefolk ser;
barna blir påvirket! De adopterer språket, men aner ikke hva de snakker om. Kaller hverandre pedo, homo, hore og vet ikke ordenes opphav eller hvilken skade de kan føre med seg. Når de inntar ungdomsskolen er læreren «ei jævla fitte». Da er ordene under huden og en del av «normalspråket.»

Barna våre må skjermes for en verden fullstappet av ironi som en 8-12 åring ikke forstår. Ironi er et våpen for ungdommene, en sjargong, men de små har ikke kognitive forutsetninger til å forstå at det er ironi.

Selvsagt er det enkelte som forstår, og den enkelte kan være ditt barn, men ironi er en modningssak å forstå, og mange strever med dette før de er 13 år. Ekstra sårbare barn, med svakere kognitive evner, vil kanskje aldri forstå det, og for disse barna er du, mor og far, beskyttelsen!

Jeg ønsker bare å vekke deg, til å bli med på en endring. Grenser er kjærlighet. Nye grenser er ny kjærlighet! Det er ikke sånn at vi foreldre ikke kan gå tilbake på noe vi har tillatt. Vi må bare snakke med ungene, fortelle de hvorfor, og at det hele bunner i en kjærlighet så dyp og stor.

Jeg er jo sosiallærer, og dette er et kjent problem. Jeg har små barn på mitt kontor, som har tilgang, som opplever krenkelser, og som blir redd for ting de ser på tik tok og snap. Små barn som burde vært beskyttet fra noe med en anbefalt aldersgrense.

Nok et hjertesukk fra sosiallærern

 

 

«Nei» er innafor!


Kjære tenåringsmor og tenåringsfar!

Denne bloggen er til deg og meg. Vi som daglig strever og fryder oss over vandrende hormoner og total ommøblering i overetasjen hos våre etterkommere. Disse vidunderlige skapningene som gir oss hodebry, utfordrer oss og  fyller hjertet med følelser som løfter oss til himmelen.

Snakker selvsagt om tenåringsbarna våre, som vi iherdig prøver å guide gjennom livets strabasiøse ferd. Ingen enkel oppgave, og heller ingen bruksanvisning.

Samholdet mellom oss foreldre tror jeg kan være hovednøkkelen. Du vet den universalnøkkel som går til mange dører.

For tre helger siden ble jeg oppringt av en mor på et annet trinn, som trodde hun så mitt barn på vei mot stranda med en gjeng som drakk sprit. Hun var ydmyk, sa at barnet mitt så ut til å være ukomfortabel, og at de hadde hilst høflig.

Barnet mitt var på skitur i Trysil, så det var et annet barn, men det ansvaret den mammaen tok med å ringe og spørre, det varmet hjertet mitt enormt. Jeg takket henne for omsorgen.

Det handler om å styrke og hjelpe hverandre. Og her tror jeg, kjære lokalsamfunn, at vi har en jobb å gjøre. Hvordan mottar du en telefon? Går du i forsvar eller er du takknemlig?

Det krever en landsby for å oppdra et barn, og du og jeg er den landsbyen.

I tillegg til samholdet, universalnøkkelen, vet jeg at det finnes flere nøkler på det samme knippet. Og det er en nøkkel jeg ønsker å utfordre deg på å bruke mer.

Vi må tørre å gjøre oss upopulære
og si «nei!»
Ungdommer trenger å høre nei. De trenger å vite, at de ikke får lov å henge rundt på skolen ved midnatt. Umyndige tenåringer bør ikke «henge ute» med venner i helgene. De bør være hjemme med familien. Hos hverandre, med voksne tilstede, eller inne på fritidsklubber hvor det er voksne, og hvor du faktisk kan sjekke om ditt barn er der.

Helgens oppdateringer om fyll langt ned i alder, 45 samlet i koronatid utenfor en skole og slåsskamper, det er bedrøvelig. Disse oppdateringene krever endring.

Barna våre trenger at vi endrer oss. Det er ikke gøy å være streng, men grenser er kjærlighet! Grenser redder de skjønne barna våre. For det er barn de er, i altfor store kropper. Uferdige barn som vi elsker overalt og som vi vil at skal få et godt liv. 

Hjertesukk sosiallærern

På tide å sette grenser?


De to siste helgene har media fortalt oss, at politet i Grimstad har rykket ut til flere skoler. De finner berusede 13 og 14 åringer.

Hvor er du kjære mor og far?

For det er vel det vi må spørre hverandre om? Hvor er vi? På skolen hvor jeg har barn (og jobber), fikk foresatte vismamelding fra ledelsen, at det er planlagte fester ute denne helgen. Foresatte blir bedt om å følge med.

Lar du kjære mor og far allikevel ungdommen din gå ut med gjengen fritt? Uten voksne tilstede?

Kveldens oppdateringer på sosiale medier og nyheter, er at ungdommer på 13-14 er beruset rundt skoler, og at de planlegger fest på strendene på Snapchat.

Ungdommene våre trenger oss mer enn noen gang. Vi vet at det er bruk av hasj, av alkohol, det skjer hærverk, alt filmes og legges ut på sosiale medier. Da skjønner vi at barna våre trenger oss! De trenger veiledning og beskyttelse!

Hvordan vise kjærlighet ? Sett grenser!

Sjekk snapstory, sjekk tik tok videoer, følg med på instaoppdateringer. Ikke godta at de skal sove over hos kameraten, uten å sjekke om foreldrene til kameratene er hjemme. Kjør og hent ungdommene om de skal et sted. Hold deg edru selv, slik at du er i stand til det. Ring de på FaceTime. Skap alternative kvelder for ungdommene. Inviter en annen familie med barn på barnas alder. Sosialiser med egne barn.
Gi barna en bedre historie fra helga.

Du betyr noe! Grenser er kjærlighet! 

Hjertesukk fra sosiallærern 

Når du gjør feil så …


Vi mennesker ønsker suksess, medvind og medgang. Hver gang vi mislykkes straffer vi oss selv med negative tanker. Enkelte er helt ekstremt strenge mot seg selv, nesten på kanten til ubarmhjertig.

Vi gjør alle feil, men feilene vi gjør, er en fantastisk læremester. Ved å feile så lærer vi, det er en del av prosessen for å bli hele mennesker.

Når du gjør feil, prøv å være takknemlig for det, snu tankegangen og tenk at du er et skritt nærmere å lykkes. Livet blir så skrekkelig slitsomt om vi skal gå rundt å straffe oss selv, føle oss mislykket, fordi vi gjør feil. 

I dag er min oppmuntring til deg å starte på nytt og på nytt, helhjerta og med en stor dose omsorg for deg selv! Og husk DU er unik, elsket og skapt for en hensikt. Du er viktig og du er IKKE mislykka!

Hvem skriver din historie?


Jeg er i overkant opptatt av skriving. Enkelte jeg kjenner hater å skrive, men for meg er det som å strikke. Ja, nå prøver jeg å linke med alle dere kreative sjeler som ikke trenger å se på hver maske. Strikking kan jeg ikke drive med! 😂 🧶Jeg er da konstant urolig for at prosjektet aldri blir ferdig, blir stresset av uferdige ting! Men du som kan det, du skjønner hva jeg mener! Og jeg har skjønt at det er terapi! 😂✌🏼🧶

Ok, men det var ikke strikking jeg skulle skrive om i dag, men om det «å skrive historie.»✍🏼 På kveldstid og når ungdommene i huset jobber med lekser, så skriver jeg på en bok til ungdom.

Jeg skriver ENDELIG
en ny historie i livet mitt.

Ikke en revolusjonerende historie, men jeg bestemte meg, med god «push» og hjelp fra støttespillere, om å gjøre noe med drømmen jeg har bært på en stund.

Tankeprosessene rundt det hele er ganske skremmende. Kan føle meg bitteliten og synes det er skummelt. I neste sekund er jeg sjukt stolt og takknemlig. Boka skal leveres til forlaget 1.november, og jeg er ferdig med 35 % av råmaterialet! 😂 Jobber fullt som sosiallærer og kjenner jeg lever.✌🏼

I dag har jeg lyst til å oppmuntre deg, og åpne øynene dine for «det å skrive historie.»

Vet du at det kun er du, som kan skrive historien om ditt liv? Valgene du tar, hva du vil at skal påvirke deg og lede deg, det er det du som bestemmer.

Det er kun du som kan ta valget om å ville bli forandret. Det sitter inni deg. Du må velge hvem eller hva som skal lede hjertet ditt, og hva som skal påvirke deg.

Det betyr også at det er vanvittige muligheter, om du vil. Ja, for det er vel det det ofte handler om? Å ville det nok. Gå ut av komfortsonen, eller kanskje gå noen skritt i tro.

For min del handlet det om det. Å være uredd, og be Skaperen om å bevare og lede hjertet mitt. Boka mi kan jo bli en total fiasko! Hvem vet? 😂🙈 Det er mye av Julie-hjertet som kommer på papiret. Om boka blir fiasko, er jeg fiasko da? Dette er jo naturlige tanker å tenke.

Jeg kan også tenke at jeg følger en drøm, jeg tror er plantet i hjertet mitt. Kanskje blir boka til hjelp for ungdommer. Det er jo det som er drømmen min.

«Å hjelpe og å elske frem det gode i andre mennesker!»

I dag vil jeg oppmuntre deg til å ta kontroll «over din historie». I dag er det en side, i det ene kapittelet i ditt liv. Vil du gi denne dagen innhold? For det er opptil deg.

 

 

Røtter

På vei til jobb går jeg forbi noen gedigne, mektige trær. De fascinerer meg enormt, klarer aldri å gå forbi uten å løfte blikket. I går morges da jeg gikk, så jeg en bitteliten fugl sitte på strømledningen rett bortenfor treet. I samme sekund slår bildet ned i meg, med de visuelle kontrastene som forsterker opplevelsen. Det ble et mektig øyeblikk. Treet ble et bildet på Skaperen og jeg var den lille fuglen på den strømledningen.

Ok, ikke nødvendigvis fordi jeg føler meg så fjærlett om dagen 😂✌🏼, halv pris på kolibriegg er aldri en god deal for en sulten sosiallærer.

Nei, nå skal du høre, det er storheten i skaperverket som gjør at jeg føler meg som en liten spurv.

Jeg takket Gud, for at han for meg, er som det gedigne treet med røtter. Det er røtter som holder og bærer meg. De er dype og de står fast gjennom stormer som livet byr på.

 I dag går oppmuntringen min ut til deg som står i tøffe situasjoner og trenger å «bli bært.» Han som skapte deg er der! Når du ikke orker å gå selv, så la han bære deg.

 

 

Velduft eller stank


Har du noen gang kommet inn i gangen hvor enkelte har satt fra seg sko som skaper stank i hele huset?

Du har sikkert ikke opplevd det! 😂✌🏼 Du kjenner sikkert ikke til slike lukter du! 😂✌🏼 Men la meg bjuda lite på. Jeg takler ikke tåfis lukt. Disse skoene havner i garasjen. Får totalt hetta. Stakkars svensken. Ok tenker du nå. Skal a snakke om tåfis på bloggen? Lite å skrive om? 😂

Nei nei nei… No no no… 😂

Jeg lurer på om du har møtt mennesker som er en velduft. Du vet disse gode, som smetter inn med gullkorn, som varmer et slitent hjerte. Disse som alltid har noe godt å si. De glimter til dag etter dag, og livet deres virker som en uendelig eventyrreise.

Ingen har det sånn, tenker du.
De er fake. De er som ei såpeboble som en vakker dag 
sprekker.

Jeg tenker motsatt, og at disse menneskene er nødvendige, ja de er nødvendige i mitt liv. De vakre sjelene som tar gode valg. De velger det halvfulle glasset. Velger muligheter. Og sprer mulighetene videre.

Trenger ikke snakke mer om de sure skoa. På jobben fikk de et kallenavn av en foredragsholder «Snurpene». Få av de der jeg er takk og lov. 

Moralen i dag er at vi kan vel egentlig selv bestemme om vi vil stinke, eller være en velduft. Hva som er mest attraktivt er ikke nødvendig å dvele mer ved. Men hvilken lukt du lager er ikke dumt å tenke på.

Ha en vidunderlig fredag! Beklager at jeg har skrevet så lite i det siste. Takk for alle dere trofaste lesere! Jeg har fått bokkontrakt og skriver til krampa tar meg om dagen.

Tro og tvil

Hørte en tale om Thomas, en disippel av Jesus. Du vet han som ikke var tilstede da Jesus besøkte disiplene etter oppstandelsen. Ble berørt av vinklingen.

Vi kaller han ofte Thomas tvileren. Burde vi kalt han Thomas den ærlige, som tør å snakke åpent om livet? Hva hadde vi gjort om vi sto i hans sko? Jeg lurer…

Tro og tvil henger så tett i sammen. Jesus skjønte vel at Thomas trengte et ekstra besøk, og han gav det. Og han formante i kjærlighet, at vi må tørre å tro på det vi ikke ser.

Mer og mer forstår jeg hvor små vi er i den store sammenhengen. Det gjør meg ydmyk. Og det gjør at jeg stadig blir mer avhengig av Skaperen.