Hørte en tale om Thomas, en disippel av Jesus. Du vet han som ikke var tilstede da Jesus besøkte disiplene etter oppstandelsen. Ble berørt av vinklingen.
Vi kaller han ofte Thomas tvileren. Burde vi kalt han Thomas den ærlige, som tør å snakke åpent om livet? Hva hadde vi gjort om vi sto i hans sko? Jeg lurer…
Tro og tvil henger så tett i sammen. Jesus skjønte vel at Thomas trengte et ekstra besøk, og han gav det. Og han formante i kjærlighet, at vi må tørre å tro på det vi ikke ser.
Mer og mer forstår jeg hvor små vi er i den store sammenhengen. Det gjør meg ydmyk. Og det gjør at jeg stadig blir mer avhengig av Skaperen.
0 kommentarer