Dagen i dag den kan bli din beste dag


Hvilken innstilling har du til livet. Når du våkner om morgenen, hva er da ditt fokus.

Er du på jakt etter feil? Er du drevet av en uro for at ikke hver millimeter i livet er perfekt. Er du stadig på jakt etter noe bedre å fylle dagen med? Er det vanskelig å finne ro og balanse.

Eller tusler du trøtt og ustelt opp av senga, slenger på kaffen og nyter livets uperfekte, men perfekte nyanser. Drar inn lykken i hvert åndedrag. Lykken over det å være til?

Livet er her og nå. Og jeg tror han som skapte oss, ønsker at du og jeg skal stoppe opp, og finne det som er vakkert i vår dag. De små tingene som fyller hele hjertet med glede. De øyeblikkene hvor livet makser. Legge oss ned i de grønne engene som er rett fremfor oss. Inhalere lufta og finne hvile ved det vannet han har gitt oss. Søke etter kraften han gir.

Kanskje er det å legge seg ned i lyngen, eller strekke seg så lang man er på stranda. Eller eventuelt å få ei marihøne på nesa, og ønske at det umulige blir mulig? 🥰

Mulig at det for deg, er å krabbe under pleddet, og drukne i ei god bok. Eller å lage en deilig middag til gjengen din. For meg var det i dag å ha piknik i Jotunheimen med gjengen jeg elsker.

Livet er her og nå. Og jeg har lært meg den siste måneden at det er lett å ta det for gitt. Og jeg vil så gjerne oppmuntre deg til å stoppe opp og være takknemlig!


Vi stresser gjennom livet, på jakt etter lykken som vi har rett rundt beina.

Den egentlige lykken er, tror jeg, å finne gleden i freden. Gleden i å være elsket av Gud og hverandre. Jeg er takknemlig for å få en ny dag med gjengen min. I dag står bakeriet og bading i Lom på agendaen.

 

Bekksafari


Vet ikke hva som gir deg glede, men i dag skal jeg ta deg med på et vidunderlig øyeblikk av mitt liv.

Min dansende datter på 16, snart 17, tok meg med på bekksafari til fots.Vi er for tiden på Norgesferie, og har i kveld landet på endedestinasjonen i Jotunheimen.

Som flere av dere vet skulle vi til Galdhøpiggen over isbreen, men vi koronavrak ble anbefalt å droppe det på grunn av pusten. Hadde aldri klart det i den forfatning vi er nå. Vi er iallefall i det vakreste området, på en lekker hytte og trekker inn frisk fjelluft. Tilbake til øyeblikket. Etter noen timer i varmen ved Badedammen i Lillehammer, ville snuppa ha meg med på tur.

Hun er entusiastisk som få og en gledesspreder til tusen. Lett som ei fjær startet hun vandringen med mora på slep. Dessverre uten kamera, da vi trengte begge hendene til klatring.

Snuppa hjalp meg over der hun tenkte jeg trengte det, så skjønn. Gjennom bekken, under trær, svømte over der det var dypere, klatret og hoppet.

Etter 45 min (?) gjennom «fossefall» og klatring endte vi ved en demning. Der måtte vi snike oss rundt et piggtrådgjerde, med et stupbratt heng på siden. 

Mor fikk adrenalin, mens snuppa svingte seg rundt som det enkleste i verden. «Mamma, jeg la ikke merke til at det var ekkelt jeg!» Litt mindre elegant kom mora bak i bikini! 😂✌🏼Var i grunn like greit at kameraet ble igjen ved dammen. 

Denne timen med kvalitetstid med en av mine aller kjæreste, er et øyeblikk jeg bevarer langt inni hjertet. Et minne av nærhet, natur, spontan glede og ekte kjærlighet.

Begge er vi litt skeptiske når det gjelder ekle bunner i vann og rare lukter, og dette er også en del av den herlige timen. 😂 Latter og gåsehud over de samme tingene, helt like reaksjoner. Rart hvordan du ser deg selv i et annet menneske. 

Det siste året har vært tøft for min del. Det har vært mye både i forhold til helse og jobb, og når man da ender med å lande 3 uker i senga med korona og tanker, da får man tid til å tenke på hva som gir livet verdi. Og i den tiden har Gud vist meg mye, som jeg vil bevare i hjertet, men og dele med deg.

Vi mennesket dras mot tomhet, og den egentlige rikdommen har vi rundt oss, med de vi elsker. Vil oppmuntre deg til å være takknemlig for det. Verdsett det og sett ord på det. Ikke ta det for gitt!

Ønsker deg en nydelig dag!
Jeg skal nyte dagen med gjengen min!



Da covid kom på besøk og ble værende

Kjære leser det er mange grunner til at bloggingen har fått lav prioritering av meg de siste månedene. For det første jobben som sosiallærer, men i tillegg jobber jeg på boka mi. Men som du skjønner av overskriften, er det noe helt annet som har krevd sitt de siste ukene, og fortsatt krever sitt. 🦠🦠🦠🦠

Tirsdag for 2 uker og en dag siden, var det som å knipse med fingrene, så ble datteren min skikkelig syk. Vi skulle ut å løpe trapper i en hoppbakke.

Etter to runder legger hun seg på toppen, og sier at hun ikke orker mer. Jeg avsluttet etter noen runder og vi slo ihjel litt tid i bilen, før minsten skulle hentes på basket.

På den ene timen gikk hun fra å føle seg dårlig, til å bli helt elendig. Og da vi kom hjem bekreftet tempen det samme. Lite visste vi da hva vi hadde i vente. Bestilte test samme kveld, til morgenen derpå. Hadde ingen god følelse, for det var så markante symptomer.

Dro to timer på jobb og deretter ut å kjøre snuppa til teststasjonen. Samme kveld ringte de fineste menneskene fra smittesporingsteamet i kommunen. Vanskelig å beskrive følelsen når beskjeden kommer. «Datteren din er smittet.»

Vi pratet en stund og fikk beskjed om å gå gjennom alle nærkontakter  2 døgn bakover i tid. De skulle ringe oss etter en time. Vi ringte og sendte melding til de vi visste at ble berørt. Svensken var fullvaksinert og på reise, så kun barna og jeg var hjemme.

Smittesporingsteamet ringte oss opp igjen, og for en skjønn gjeng. De var imponert over hukommelsen til snuppa, og uten å gå noe videre inn på det, så var det en av de som ytret at hun fikk lyst til å bli ung igjen! 😂🥰😘

Alle våre nærkontakter ble kontaktet og mange ble satt i karantene. Det er en vond følelse å sette andre i karantene. Dessverre hadde smittesporingen ingen svar på hvor hun hadde fått smitten fra. Vi ble bedt om å være adskilt i familien, og bestille tester til minsten og meg neste dag.

Snuppa fikk servert maten på rommet eller på avstand ute. Vi brukte ulike bad og bekymringen som mamma var stor. Snuppa som har sterk astma, hadde en tøff start på livet med tette lunger, og det ligger jo som en vond reminder i bakhodet. Og følelsen av at det drittet skal ramme det kjæreste du har, den er vond.

Natten gikk og jeg informerte min sjef om at det ble hjemmekontor ei uke. Optimisten Julie. Torsdagen kom og jeg kjente meg ganske dårlig. Måtte legge meg midt på dagen. Tok det i lunsjen og fortalte meg selv at det nok var innbilning. Du blir litt skrudd av å få korona i huset 😂✌🏼Og jeg skulle iallefall ikke oppleves som en nevrotisk mamma eller kollega, som ble syk! 😂🙈  Men neida testen ble tatt og torsdag kveld ringte de fra smittesporingen igjen. Jeg var smittet, men ikke minsten.

Du kan si som sosiallærer på den største skolen i kommunen 1.-10. trinn, kjente jeg det gikk kaldt gjennom hodet.  Jeg hadde god kontroll på hvor jeg hadde beveget meg, men kommunelegen ønsket å være ekstra forsiktig, da vi ikke vet hvor vi fikk smitten fra. Og hele skolen med familier ble satt i ventekarantene. Jeg holdt på å dø innvendig da Agderposten og GAT poster følgende overskrifter;

 


Omrokkeringer på bad, vasking og nye regler for bevegelse i huset. Natten ble et mareritt! Våknet med pustebesvær og høy feber. Dagene gikk og vi var elendige. Vi var våkne 4 timer i døgnet, resten sov vi!

Den omsorgen jeg kjente på de neste ukene, er vanskelig å uttrykke med ord.

Har aldri følt meg så syk noengang!

Vi opplevde å bli bært på omsorg og forbønn fra familie, venner og kollegaer. Oppmuntrende meldinger, blomster, gaver, gavekort, venner som fikset hagen og middager kom på døra. Tror 40 stykker tilbydde seg å handle for meg. Det er rørende, og det er faktisk mye viktigere enn jeg hadde trodd i denne situasjonen. For du blir redd. Redd for å møte natten.

Minsten fikk også bevise at han fortjente toppkarakter i mat og helse. Og han leverte varene. Frossen pizza perfekt stekt.

Men så på lørdagen ble han også dårlig. Og smittesporingen som fulgte oss tett, kom jammen hjem til oss på en søndag.

Og hun som var så snill og kom, sa; «Vi Fevik folk holder sammen og tar vare på hverandre, vet du». Hvor rørende er vel ikke det! Det er faktisk noe vi ikke skal se smått på i samfunnet i dag. Det er hjertevarmt og ganske så unikt! ♥️ Og den tryggheten smittesporingsteamet gav meg, i tillegg til fastlegen, den er verdt alt!

Jeg er så møkklei av alle nettroll som klager på kommunen. På tide å endre den kulturen. Den kulturen vi vil ha i kommunen, den kulturen må vi selv være! ✌🏼♥️ Og jeg vil bruke stemmen min til å hedre systemer som fungerer, som er hjertevarme og unike! ⭐️ 


Ukene har gått. På papiret er vi alle ute av isolasjon, ikke smittsomme. Minsten er frisk, men det er verre med de to blondinene.

Fastlegen min bestilte time til oss i covidbrakkene utenfor legevakten og vi ble testet på mandag. Alle de viktige verdiene og målingene våre var gode. Så nå er det bare å spise opp pakka med antibiotika og smøre seg med latskap og ro.

Her er vi støpt i samme skål både snuppa og jeg, så dette er utfordrende! 😂🙈 Snuppa blir ikke kvitt feber og blir sliten av ingenting. Gamla hoster som en gal, puster tungt og er sykt svimmel. Tiden brukes derfor mye vannrett. ✌🏼

I mitt hode var korona snart forbi! Vi optimister tenker sånn. Vi fulgte alle smittevernsregler, men det hjalp ikke for oss. Vi vet ennå ikke hvor smitten kom fra.

Det jeg vet er at jeg ikke ønsker at noen skal få dette drittviruset! Så jeg vil oppmuntre deg til å være forsiktig! Mer forsiktig enn du egentlig gidder! Det er en oppmuntring i kjærlighet! ♥️ Snakket med en venn i dag og hun strevde i 7 uker etter smitten. Ingen vil det! Ta vare på dere selv og hverandre! God sommer og mange koronaklemmer herfra!

 

Takknemlig for livet og menneskene som finnes i min verden

 


I dag kommer en oppfordring på søndagskvelden kjære leser. Vær takknemlig for det og de du har i livet ditt. Det er ingen selvfølge! 

Av og til i livet skjer det hendelser som setter livet på pause. Følelsene fryser til is, og det er vanskelig å tenke klart.

I disse stundene forstår du hva kjærlighet er og hva mennesker gjør med hjertet ditt. Og det er ikke lite.

Vær glad for at du er skapt til å elske. Vær glad at du kan elske. Og at det finnes mennesker som elsker deg. Å du kjære leser, ikke glem å fortelle dem det!

Hjertesukk fra meg som har kjent på takknemlighet denne helga!

 

 

Kamera skal peke utover


Hva skjedde med verden?
Hva skjedde med oss?

For 20 år siden brukte vi kameraet for å fange et øyeblikk vi ville minnes. En bursdag, en avslutning, en tur, en naturopplevelse, en vakker skapning eller en overgang til et nytt kapittel i livet. Kameraet pekte utover, på de gode opplevelsene vi opplevde.

Hva skjedde med fokuset vårt?

Nå poserer vi velvillig og kameraet vender innover. Jeg mener ikke å påføre deg skam eller en dårlig følelse, jeg synes bare det er verdt å reflektere over.

Hvorfor vender vi det innover. Hvilke valg tar vi når vi vender det innover.
Hva er det vi ønsker å si med det.

Jeg har ingen svar eller råd.

Svaret må ligge i at jeg håper dette lille innlegget får oss til være mer bevisst på å vende oss utover.

For hvor godt er det å leve «et tenåringsliv» når en er voksen? Hvor godt er det for deg og meg ha dette fokuset. Hvilken lykke gir det egentlig. Og hvorfor har vi behov for det.

På en forbilledlig måte synes jeg Tix vendte kameraet utover på Melodi Grand Prix. «Fallen Angel» ble ingen suksess blant juryen, men han vendte kameraet utover. Nådde de menneskene som trengte en hjelpende hånd. Emelie Hollow synger det så vakkert til Tix: «Du er ingen fallen engel, du er det hele Norge trenger!»

Vi trenger alle å vende kameraet utover.

Ønsker deg en dag hvor kameraet enten er vendt utover eller avskrudd! 😂♥️✌🏼

Ha en nydelig 2.pinsedag med familien din.

 

Det har vært lite blogging fra meg den siste perioden. Livet går i faser, og overskuddet mitt har gått til de nære folka mine, og boka som jeg skriver på. ✍🏼📖

Blm

I går ved midnatt kom dommen mot ekspolitimannen Derek Chauvin. USAs justisminister Merrick Garland vil i dag  kunngjøre at han iverksetter granskning av Minneapolis-politiet forteller nyhetene oss. Derek ble kjent skyldig i drapet på George Floyd.

Ord kan vanskelig beskrive følelsene av filmklippet hvor George ikke får puste. Dette skjer i vår verden. Vi vet at historien forteller oss det igjen og igjen, der mennesker er, der skjer urett.

I dag er min kampsak, å oppmuntre deg til å bruke stemmen din og kjempe for rettferdighet. En liten stemme kan vanskelig klare å uttrykke det stekt nok, men sammen blir vi et gigantisk kor!

Nye grenser er ny kjærlighet


For et par uker siden tok Hermine (13) et oppgjør med nedsettende slengkommentarer fra ungdomsgutter, og ba fedre ta en prat med sønnene sine i norske medier.

I dag tar jeg et oppgjør med deg kjære mor og far, og jeg stiller meg bak ryggen til Hermine med ropert. Ok, skjønner at det var litt voldsomt. Ropert er noe av det mest plagsomme «verktøyet», som er funnet opp, men jeg synes den jenta fortjener det.

Vi trenger ikke være hjerneforskere, professor i språkutvikling eller mobbeforskere for å få med oss den endringen som har skjedd i barnekulturen de siste 5 åra.

Vi som jobber i skolen, har nok stort sett et likt syn på hva som er med å skape dette. Selvsagt er dette sammensatt, men det er en ting vi alle bør gå ekstra runde på, med våre barn.

SOSIALE MEDIER – SoMe

Det er mange barn på 8 – 12 år som har Tik tok og Snapchat på egen telefon. Enkelte  har det «under mors eller fars bruker», andre har det fritt villt. De har da opprettet brukere med informasjon som ikke stemmer, med din tillatelse.

Er det likssom innafor? 
Jeg mener ikke å være frekk,
men er det innafor?

Er det smart at en 8-12 åringer utsettes for daglige oppdateringer på tik tok og snap, fra ungdommer og unge voksne som snakker uten respekt, om voksne ting, med et språk vi voksne «får sjokk av å høre»?

Jeg bare spør…

For om vi ikke vil at barna våre skal snakke slik, da må de skjermes for en verden totalt uten filter.

Og her er hva vi skolefolk ser;
barna blir påvirket! De adopterer språket, men aner ikke hva de snakker om. Kaller hverandre pedo, homo, hore og vet ikke ordenes opphav eller hvilken skade de kan føre med seg. Når de inntar ungdomsskolen er læreren «ei jævla fitte». Da er ordene under huden og en del av «normalspråket.»

Barna våre må skjermes for en verden fullstappet av ironi som en 8-12 åring ikke forstår. Ironi er et våpen for ungdommene, en sjargong, men de små har ikke kognitive forutsetninger til å forstå at det er ironi.

Selvsagt er det enkelte som forstår, og den enkelte kan være ditt barn, men ironi er en modningssak å forstå, og mange strever med dette før de er 13 år. Ekstra sårbare barn, med svakere kognitive evner, vil kanskje aldri forstå det, og for disse barna er du, mor og far, beskyttelsen!

Jeg ønsker bare å vekke deg, til å bli med på en endring. Grenser er kjærlighet. Nye grenser er ny kjærlighet! Det er ikke sånn at vi foreldre ikke kan gå tilbake på noe vi har tillatt. Vi må bare snakke med ungene, fortelle de hvorfor, og at det hele bunner i en kjærlighet så dyp og stor.

Jeg er jo sosiallærer, og dette er et kjent problem. Jeg har små barn på mitt kontor, som har tilgang, som opplever krenkelser, og som blir redd for ting de ser på tik tok og snap. Små barn som burde vært beskyttet fra noe med en anbefalt aldersgrense.

Nok et hjertesukk fra sosiallærern

 

 

«Nei» er innafor!


Kjære tenåringsmor og tenåringsfar!

Denne bloggen er til deg og meg. Vi som daglig strever og fryder oss over vandrende hormoner og total ommøblering i overetasjen hos våre etterkommere. Disse vidunderlige skapningene som gir oss hodebry, utfordrer oss og  fyller hjertet med følelser som løfter oss til himmelen.

Snakker selvsagt om tenåringsbarna våre, som vi iherdig prøver å guide gjennom livets strabasiøse ferd. Ingen enkel oppgave, og heller ingen bruksanvisning.

Samholdet mellom oss foreldre tror jeg kan være hovednøkkelen. Du vet den universalnøkkel som går til mange dører.

For tre helger siden ble jeg oppringt av en mor på et annet trinn, som trodde hun så mitt barn på vei mot stranda med en gjeng som drakk sprit. Hun var ydmyk, sa at barnet mitt så ut til å være ukomfortabel, og at de hadde hilst høflig.

Barnet mitt var på skitur i Trysil, så det var et annet barn, men det ansvaret den mammaen tok med å ringe og spørre, det varmet hjertet mitt enormt. Jeg takket henne for omsorgen.

Det handler om å styrke og hjelpe hverandre. Og her tror jeg, kjære lokalsamfunn, at vi har en jobb å gjøre. Hvordan mottar du en telefon? Går du i forsvar eller er du takknemlig?

Det krever en landsby for å oppdra et barn, og du og jeg er den landsbyen.

I tillegg til samholdet, universalnøkkelen, vet jeg at det finnes flere nøkler på det samme knippet. Og det er en nøkkel jeg ønsker å utfordre deg på å bruke mer.

Vi må tørre å gjøre oss upopulære
og si «nei!»
Ungdommer trenger å høre nei. De trenger å vite, at de ikke får lov å henge rundt på skolen ved midnatt. Umyndige tenåringer bør ikke «henge ute» med venner i helgene. De bør være hjemme med familien. Hos hverandre, med voksne tilstede, eller inne på fritidsklubber hvor det er voksne, og hvor du faktisk kan sjekke om ditt barn er der.

Helgens oppdateringer om fyll langt ned i alder, 45 samlet i koronatid utenfor en skole og slåsskamper, det er bedrøvelig. Disse oppdateringene krever endring.

Barna våre trenger at vi endrer oss. Det er ikke gøy å være streng, men grenser er kjærlighet! Grenser redder de skjønne barna våre. For det er barn de er, i altfor store kropper. Uferdige barn som vi elsker overalt og som vi vil at skal få et godt liv. 

Hjertesukk sosiallærern

På tide å sette grenser?


De to siste helgene har media fortalt oss, at politet i Grimstad har rykket ut til flere skoler. De finner berusede 13 og 14 åringer.

Hvor er du kjære mor og far?

For det er vel det vi må spørre hverandre om? Hvor er vi? På skolen hvor jeg har barn (og jobber), fikk foresatte vismamelding fra ledelsen, at det er planlagte fester ute denne helgen. Foresatte blir bedt om å følge med.

Lar du kjære mor og far allikevel ungdommen din gå ut med gjengen fritt? Uten voksne tilstede?

Kveldens oppdateringer på sosiale medier og nyheter, er at ungdommer på 13-14 er beruset rundt skoler, og at de planlegger fest på strendene på Snapchat.

Ungdommene våre trenger oss mer enn noen gang. Vi vet at det er bruk av hasj, av alkohol, det skjer hærverk, alt filmes og legges ut på sosiale medier. Da skjønner vi at barna våre trenger oss! De trenger veiledning og beskyttelse!

Hvordan vise kjærlighet ? Sett grenser!

Sjekk snapstory, sjekk tik tok videoer, følg med på instaoppdateringer. Ikke godta at de skal sove over hos kameraten, uten å sjekke om foreldrene til kameratene er hjemme. Kjør og hent ungdommene om de skal et sted. Hold deg edru selv, slik at du er i stand til det. Ring de på FaceTime. Skap alternative kvelder for ungdommene. Inviter en annen familie med barn på barnas alder. Sosialiser med egne barn.
Gi barna en bedre historie fra helga.

Du betyr noe! Grenser er kjærlighet! 

Hjertesukk fra sosiallærern 

Når du gjør feil så …


Vi mennesker ønsker suksess, medvind og medgang. Hver gang vi mislykkes straffer vi oss selv med negative tanker. Enkelte er helt ekstremt strenge mot seg selv, nesten på kanten til ubarmhjertig.

Vi gjør alle feil, men feilene vi gjør, er en fantastisk læremester. Ved å feile så lærer vi, det er en del av prosessen for å bli hele mennesker.

Når du gjør feil, prøv å være takknemlig for det, snu tankegangen og tenk at du er et skritt nærmere å lykkes. Livet blir så skrekkelig slitsomt om vi skal gå rundt å straffe oss selv, føle oss mislykket, fordi vi gjør feil. 

I dag er min oppmuntring til deg å starte på nytt og på nytt, helhjerta og med en stor dose omsorg for deg selv! Og husk DU er unik, elsket og skapt for en hensikt. Du er viktig og du er IKKE mislykka!