Du tenker, at endelig har du nådd toppen. I rettferdighetens navn bør motgang fordeles. Men neida, plutselig i horisonten dukker det opp enda en ny bakke, og en ny høyde å bestige.
Innvendig fatter du ikke hvordan du skal bestige den. Og du fatter ikke hvordan styrken din skal takle denne påkjenningen. Du har ikke mer å gå på. Tårene sitter lett og livet blir strevsomt.
Kjenner du deg igjen?
Det er lett å bære motløsheten inni seg. Tenke at man kommer seg gjennom det alene, og i perioder klarer man det, men er det alltid det smarteste?
Jeg har en mirakelkur i livet.
Det er relasjon med venner. Venner som gidder. Venner som ser deg, som kjenner hjertet ditt, som på øynene dine leser hva du trenger. De omfavner deg så du kan være liten og puslete. De gir deg ikke valget om kjærlighet, de utøver, leger sår og gir krefter.
Jeg har flere sånne engler i mitt liv. De omslutter og elsker. Vi deler livet, og troen på at Skaperen gir oss styrke når vi ikke lenger klarer å gå selv.
Det er livets vakreste gave til oss. Fellesskap. I dag på en mandag vil jeg oppmuntre deg til å investere i venner, det er solid, ekte og meningsfullt.