Ordet forventninger er både positivt og negativt i mitt hode. Det er en drivkraft til å nå et mål. Samtidig kan det være et destruktivt, tappende og tungt ord i møte med forventninger du aldri oppnår.

I jobbsammenheng liker jeg at ledere forventer at jeg leverer et godt arbeid. Det motiverer meg når jeg får ansvar med frihet, og når jeg klarer å innfri forventningene. I møte med ledere som forventer det urimelige, for eksempel en mengde arbeid du aldri vil klare å rekke over, da blir forventningene lett en byrde.

Dette har jeg tenkt på en del i forhold til barn, ungdom og skole og det å forvente i rett monn. For hva er rett monn? Hva kan vi foreldre forvente og hva bør vi forvente? Det er ingen tvil om at forventninger er viktig, men hvor mye er godt nok?

Tidene har endret seg, og med snart 22 år i skolen ser jeg at gapet i foreldres forventninger blir større og større. Forskjellene mellom foreldregrupperingene øker.

Enkelte foreldre blir ifølge sine egne ungdommer «aldri fornøyd». Uansett hvor godt barnet presterer, så vet foreldrene hvilke evner og muligheter de har, og kan alltid strekke de lenger. Dette er ofte ressurssterke familier hvor skole har høy status.

For denne typen foreldre tror jeg det gjelder å finne kunsten med å ikke strekke strikken for langt. Når strikken blir strukket for langt, ryker den, og konsekvensene kan bli fatale. Kan resulterer i at barna mister all motivasjon, og presterer langt under foreldrenes forventninger, nesten som ett oppgjør.

Ser også at det i enkelte tilfeller kan føre til psykiske utfordringer. Ungdommene blir motløse, føler aldri at det de gjør er godt nok. Dette må selvsagt sees i sammenheng med presset de eksponeres for forøvrig i samfunnet.

Disse ungdommene trenger å høre at det de presterer er «godt nok». Noe av utfordringene her kan bli at barna tenker «at de som mennesker ikke er gode nok».

Foresatte tenker selvsagt at barna, som personer er det, men ungdommen selv hører ikke det. Enkelte foreldre sier kanskje; «Jeg vet du kan bedre, neste gang tar du sekseren.» Mens barnet troligvis hører at mamma og pappa aldri blir fornøyd uansett.

På den andre siden av gapet har du foreldregruppen som faglig sett ikke har noen forventninger til sine barn. De lar humla suse, og tenker at skolen har all opplæringsplikt.

Her kan fare oppstå, at barna ikke føler seg sett, hørt eller betydningsfulle. De kan i høyeste grad være elsket, ønsket og verdsatt, men støtteapparatet til å nå en del mål for disse barna uteblir. Det er vondt å se.

Hvordan skal vi foreldre
forvente akkurat nok da? 

Ikke lett. Heller ingen fasit.
Like forskjellige som vi mennesker er,
like forskjellig blir svarene.

Jeg ønsker å oppmuntre deg som mor og far til å strekke barnet ditt med omsorg. Velg ordene du strekker de med med omhu. Less på med en haug av kjærlighet. Jeg tror at barn som føler seg trygge og elsket uansett om de innfrir eller ei, får det godt med seg selv. De blir rustet til å møte motgang som livet byr på. De tåler «å gå på tryne» og reise seg igjen!