I går gjorde jeg meg sårbar. Brølte ut min frustrasjon over nye budsjett med kutt i skolesektoren. Det er utfordrende å stå for det man mener, men folkens jeg har virkelig fått NOK! På vegne av idealistiske skolefolk, stiller jeg meg gjerne i gapestokken.
Å drive skole er ikke for pingler, og det som er i ferd med å skje med budsjettkutt, setter oss i en umulig situasjon. Behovene kan ikke bli dekket.
Lite ante jeg får 3 år siden hva en ledelse på en skole virkelig sto i. Hadde du prøvd å skissere det for meg, ville jeg nok svart «det kan ikke være så ille!»
Men så ILLE er det. Jeg beundrer de som står i jobbene, og jeg kan garantere deg at jeg ALDRI noensinne skal søke på en lederjobb i skolen.
Ikke fordi det ikke er spennende eller utviklende. For i stillingen min, som en type mellomleder, skal jeg fortelle deg at jeg har gått i en bratt trapp hva innebærer læring i 2,5 år.
Det er spennende, og du lærer vilt mye om skole, om system og hjelpeapparatet, du lærer mye om å håndtere stress og ikke minst mye om mennesker. Men å ha det fulle ansvaret som ledelse på en skole, krever et mot og en djervhet jeg beundrer.
Den vanskeligste oppgaven; «Du skal klare å gjøre det umulige mulig.»
Vi kan alle le av bildet som har florert i sosiale medier de siste årene, hvor rollene skole/hjem har endret seg totalt. I det første bildet står lærer og peker ned på eleven. I bildet av dagens situasjon er læreren nærmest usynlig, trykket ned av foreldre som krever og kjefter ut.
Ironien i det hele, er at det i flere tilfeller ikke er langt fra sannheten. Og akkurat det gjør meg bare trist. Det som er mest bedrøvelig i det hele er at skole og hjem MÅ FUNGERE I SYMBIOSE, om barna skal ha det bra. Når barna kjenner at vi går samme vei, mot samme mål, da blir de trygge.
Dessverre er det ofte utfordrende. Foresatte krever. Skolen kan ikke innfri. Budsjettet kuttes, og økonomi skal ikke være tema fra skolen for å tilrettelegge.
Evig runddans.
1 + 1 er fortsatt 2 i skolen, men ikke hos de som bevilger pengene. Vi kommer ALDRI i mål! Forventningene samfunnet har til at skolen skal innfri, er ikke mulig å gjennomføre. Det er trist.
Vi skolefolk har hjerter som banker for den ene. Det banker for å se at de kommer seg helskinnet gjennom livet.
Superkraften vi besitter utløses, og vi prøver å løfte den ene opp. Vi vil så gjerne at den ene skal få vinger, kjenne på mestring og føle seg god nok uansett hvor høyt den flyr.
Dessverre er superkraften snart utbrent…
Det er bra det er så mange magikere som jobber i skole og barnehage. Det forventes jo at det skal trylles. Når skal de som bevilger fatte at kvalitet og ressurser henger sammen? Ære være dere som lager gode skolehverdager for ungene våre! Hilsen ei som gjør så godt hu kan for førskoleungene.
♥️🙏🏽♥️