Vet ikke hva du tenker, eller hvordan du har det i disse covid-19 tider. Aner ikke hva som trigger ditt temperament, gjør deg redd, eller hva som får frem følelsen av tristhet og håpløshet.
Koronapandemien vekker mye følelser hos meg. Følelser på godt og vondt.
Jeg kjenner folk som kjempet for livet i forrige runde av nedstengningen. Folk som klarte seg, men som fortsatt strever. Kjenner nå på motløshetstanker over medborgere som klager på nye restriksjoner. Mennesker som ikke forstår, eller vil forstå alvoret i situasjonen vi som nasjon befinner oss.
Runde 2 med strengere restriksjoner er her. Plutselig er nærmiljøet mitt berørt. Avisene skriver om at klasser er gått i karantene. Hjertet mitt slår noen ekstra slag.
Følelsen av uvisshet for fremtiden preger oss. Hvor lenge skal dette vare, og hvem av oss vil viruset ta. Tusen tanker fyller hodet. Hvordan være en god samfunnsborger. Hvordan elske hverandre på avstand. Hvordan skape lys i mørke dager. Hvordan formidle det håpet jeg selv har i hjertet. Hvordan formidle «den freden som overgår vår forstand.»
Denne tiden minner meg om at livet er fantastisk. Jeg blir avstandsforelsket i selve livet. Alt jeg tok som selvfølge tidligere er nå begrenset.
Gjennom tunge tider skapes gode tanker. Sånn er hodet mitt skrudd sammen. Det finnes alltid noe godt. Jeg tror dette er et valg vi alle kan velge å ta; «Velge takknemlighet.»
I dag er min oppfordring til deg å lete etter det fine i din dag. Vi kan gjøre mange grep for den psykiske helsa vår. Ta frem gode minner.
Jeg er takknemlig for at jeg er frisk, for at sola skinner, og at sjøen kun er et steinkast unna. Jeg er ikke på Maldivene, men jeg har gode minner som løfter meg en novemberdag.
Naturen er rekreasjon for en sliten sjel. Ta deg en tur ut. Nyt luften. Kjenn at du lever!
Spis kake, og gi litt ekstra kjærlighet til pappaene der ute. Jeg har verdens beste pappa. Og gleder meg til å gi han litt ære.
Og verdens skjønneste og kuleste bonuspappa til mine 2 🤘🏽 Jeg er rik!
