Vi mennesker søker ofte etter noe større enn oss selv. I møte med vår egen avmakt trenger vi det. Når livet tar langt mer enn det gir, og vi er maktesløse, så søker vi overalt. Vi søker etter en kilde til liv. Noe som kan redde oss.
Hvorfor gjør vi det? Kan vi ikke klare oss alene i de vanskelige dagene? I de ubegripelige dagene? I de sorgtunge nettene?
Jeg tror vi naturlig søker etter det,
fordi vi er skapt til det. Det ligger i oss.
Vi er skapt til å ha fellesskap med hverandre og med han som formet oss. Han som kjente oss før vi var et foster i mors liv. Dette er en av grunnene til mitt engasjement rundt kampen om «plass til alle» i vårt samfunn.
Jeg tror at det er en mening med våre liv. En mening vi kanskje ikke selv ser så lett, eller en mening vi alltid fatter. Vi er skapt til fellesskap med Gud og hverandre. Om vi søker den kraften som er i det fellesskap så får hjertet ro.
Vi kan snakke med Gud. Vi kan be han om å gi oss øyne som ser det beste i enhver situasjon. Øyne som ser bakenfor handlinger vi blir utsatt for. Vi kan be om at han skal gi oss milde hjerter som tilgir, og en hjerne som glemmer det vonde.
Mest av alt be om at ingen omstendigheter i livet eller i samfunnet gjør at vår sjel mister troen på ham.
Dette var noe av det som opptok tankelivet mitt mye da jeg var ung. «At sjelen min skulle miste troen på han». Jeg var livredd for at det livet jeg hadde opplevd med Gud, skulle røves fra meg når jeg ble voksen, klokere og mer erfaren.
Jeg husker jeg hadde samtaler med foreldrene mine om dette. «Bare hold deg nær til Jesus i alle livets situasjoner Julie, så vil det ikke skje», sa mamma og pappa. Husker ennå hvor jeg var da det ble sagt. Vi sto på rødt lys med bilen, jeg satt i baksetet og vi skulle over ei bro i Drammen.
Vet ikke hvordan det er med deg? Kanskje er dette med Gud totalt fremmed for deg? Kanskje provoserer det deg? Kanskje er det utfordrende?
Gud tåler deg. Han sier; «kom til meg alle dere som strever og har tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile!» Han tar imot oss som pappaen i den bortkomne sønnen, som vi alle lærte om i barneskolen.
Han sier at du er god nok uansett hva du har gjort eller hvordan du tenker om andre eller deg selv. Bare kom til han, prat med han. Han gir sjelen din ro!
