Et lærerliv


Vet jeg høres ut som en olding i overskriften, men kjære leser bli med meg på en ettminutts reise, gjennom mine øyne. 

Sosiale medier kan man si mangt om, i et lærerliv er det fint, fordi du kan følge mennesker du har investert hjertet ditt i.

21 år i skolen, har resultert i mange rørende samtaler. Det har vært mange barn på mitt fang. Rikelig med sår er plastret, konflikter er håndtert og utallige kjærlighetssorger har passert.

Jeg har møtt de underligste unger, de bekymringsløse, de kreative, de mest sårbare og de som eier hele verden fra de står på to bein.

Det er vidunderlig hvordan de alle er unike, og hvordan de alle får sin egen plass i hjertet.

Min første ordentlige klasse, er nå blitt voksne. De er blitt mammaer og pappaer. De er eldre enn det jeg var, da jeg startet å forme dem.

De poster nå første skoledag, med sine egne barn, på sosiale medier. De er blitt psykologer, dansende politimenn, resepsjonister, selvstendig næringsdrivende, advokater, hudpleiere, aktive idrettsutøvere, leger, filmregissører og stuntmenn. Jeg kunne fortsatt…

Det er fantastisk å se! Du tenker kanskje at vi glemmer barna når de er ferdige i vår klasse? Der tar du skrekkelig feil.

Barna følger deg resten av livet i større eller mindre grad. Jeg har sunget i elevers konfirmasjoner, i foreldrenes begravelse og jeg har vært gjest i bryllup. Ukentlig er det messenger, eller ig chat med dem.

Et lærerliv er ikke et A4 liv. Og nettopp det gjør det ubeskrivelig utfordrende, men også spennende og meningsfullt.

I senere tid får du greie på at du betydde noe helt spesielt for en elev. En elev du tenkte, at slettes ikke trengte det du gav vedkommende. Det er rørende, men også ganske skremmende. Alvoret tynger når vi får disse tilbakemeldingene.

Det jeg kan bety som lærer, det har jeg lært meg at jeg ikke skal se smått på.

Det å bety mye for et menneske, gjør yrket også alvorlig. For det jeg kan bety i negativ forstand, vil også prege og forme et barn. Det gir meg stor respekt for jobben.

Det skumleste med jobben er å følge de elevene, hvor du var bekymret for hjemmeforholdene. De du meldte bekymring på videre i systemet. De som gråt i armene dine, og som aldri fikk den hjelpen av systemet, som du så de trengte. 

Det gjør bare vondt. Du sitter igjen maktesløs, og den eneste trøsten du har, er at du forsøkte å hjelpe. Du fulgte plikten.

Å kjære lærer, som leser dette innlegget; Vi må forsøke på nytt og på nytt. Utøse omsorg og varme. Forme fremtiden med kjærlighet, med store hjerter og klare tanker. 

Til deg som kjenner en lærer. Vit at han eller hun ikke ser smått på deg og ditt liv. Du er unik!

 

Klem fra

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg