Hjertet ble hardt fordi hun hadde tapt. Tapt sin stolthet. Tapt sin uskyld. Fornedret. Utstøtt og gjort annerledes i det kalde samfunnet.
Dagene gikk, livet ble aldri det samme. Hun var merket. For alltid! Ingen kunne noen gang gi henne verdi igjen! Det var ødelagt! Hun var ødelagt! Hun var brukt opp!
«I begge mine hender har jeg formet deg» sa Skaperen for mange år siden! Jeg designet deg til å bli den DU er! Du er unik! Du er elsket! Du er elskbar! Jeg vet hvor mange hår du har på hodet og jeg kjenner dine tanker. Og jeg vil ikke gi deg ulykkestanker kjære deg, jeg vil gi deg fredstanker. Jeg vil gi deg troen på at det finnes fremtid og håp!
Kanskje tror du ikke på noen skaper! Det er ditt valg! Jeg gjør! Jeg opplever det mye vanskeligere å tro at et kraftig smell skulle laget deg og meg! Da jeg ble mamma ble denne troen forsterket så til de grader. Det er et mysterium. Et magisk under!
Det handler jo om å tro på noe! Jeg velger å tro, selv om tenkehjernen ikke henger helt med! Vi nordmenn tror på så mangt og er åpne for det meste, men Skaperen har en del satt i en egen krok!
Det er ikke sosialt akseptert! Men «åndenes makt» higer vi etter. Det undrer jeg meg over gang på gang. På sett og vis tenker jeg at vi gjør verden så ekstremt liten, og oss selv så store. Sett i universets perspektiv er vi jo bare støv.
Jeg er overbevist om at Skaperen ELSKER meg og deg som vi er! Uansett om du tror eller ei, så er det i allefall godt å vite, at jeg tror at noen elsker oss hinsides høyt! Eller hva?
Høyere enn høyest! Du er unik! God nok!
God søndag!