Jeg lever drømmen! Har ikke tall på hvor mange mennesker vi har møtt i dag, som vi har hatt samtaler med!

 

Folk stopper oss og spør hvor vi kommer fra. De er hjertelige, og ønsker oss velkommen til deres land.

Vi startet dagen på revolusjonsmuseet.  Svensken elsker historie, og prøvde på best mulig måte å forklare, en noe utålmodig konemor, om det viktigste i revolusjonen. Ja, jeg er allmennlærer og ja, jeg burde vite det. Og ja, jeg leste meg opp på videregående til en god karakter. MEN hjernen glemmer! Min glemmer mye.

Historien gjør inntrykk på meg. Svensken fortalte meg at den ene revolusjonen tok den andre her nede. Og at Castro er elsket og hatet. Museet var vakkert, og vi brukte mye tid der, hvilket resulterte i at kunstmuseet var stengt da vi kom dit!

Vi gikk videre og møtte på verdens herligste fyr! Han ville selvfølgelig ha oss med på tur, røyke sigar og drikke. Da vi fortalte at vi hverken drakk eller røykte, lo han høylytt. Han var himla skjønn! Lespet på herlig engelsk og sa «Dere må bli med meg. Se på meg! Jeg er classy! Bilen min er classy!»

Mens svensken gikk og tok bilder, noe han tar en del av, så jeg en samtale mellom tre politimenn og en gutt som for meg så lokal ut. Han ble bedt om å bli med til en fjerde politimann med walkietalkie. Han måtte vise et kort, deretter fikk han gå. Hva det kortet fortalte vet jeg ikke, kanskje oppholdstillatelse? Gutten fikk gå, men han var stresset! Det er mye politi som følger godt med her.

Vi gikk videre til teatret hvor det var ballettforestillinger fra operaen. Vi kjørte forbi i går, og jeg elsker dans.

 

Her opplevde vi noe tøft! Billettene var utsolgt, men mannen som var innkastere på naborestauranten hadde billetter. Det var luksusbilletter, proklamerte han. Vi kunne komme tilbake om 20 min så kunne vi få de!

Jeg fikk tak i ei ung jente som snakket engelsk og spansk, og spurte henne om hun kunne høre med vakten til operaen om det var lovlige billetter. Fikk da beskjed om at det kunne hende at de billettene var kjøpt med lokal valuta (CUP), og at vi kanskje måtte betale mer, med turistvalutaen (CUC) for å komme inn.

Deretter sier vakten at vi skulle møte han kl.16, så ville han gi oss gode billetter, selv om de ordinære billettene var utsolgt.

Vi hadde to timer på oss, og tok turen ut i gatene. Passerte det gamle regjeringsbygget, Capitol, som er enormt. Det er politisk aktivitet her! Det var storslagent.

Nærmeste nabo var ei rønne, forfallent! Ironien her på Cuba. Rik og fattig side om side.

Videre passerte vi en herlig lokal restaurant. Spiste kylling på søtpotetmos og bruschetta.

 

Ingen gourmet høydare, men også her var det livemusikk og tonnevis med sjarm, glede og stemning.

ASå var det tilbake å kle seg om til balletten i teatret. Svensken måtte ha langbukser, og jeg tok kjole. Vi ble instruert til det tidligere på dagen.

Spente møtte vi vakten kl.16. Fikk beskjed om prisen, som var den samme som sto på reklameskiltet. Gav våre 60 CUC. Fikk beskjed om å ikke vise pengene. Han tok pengene og svensken fikk billettene. Hvordan han fikset oss billetter, og om dette er arbeidernes måte og tjene litt ekstra på, det har vi ikke peiling på. Vi kom i allefall inn. Billettene var eksklusive. Fikk losje nr 10. Losje nr 3 fra scenen. Vi så både orkestergrav og ballerinaene. Det var vakkert! Primaballerinaer fra operaen danset «Nøtteknekkeren».

Fra mitt sete så jeg samspillet i orkestergraven. Det var vidunderlig. De menneskene er musikk. Når deres instrument hadde pause, levde de seg inn i rytmene. Satt og svaiet og smilte. Flørtet litt med sidemannen og kikket nysgjerrig opp på publikum.

Ballerinaene var skolerte. Bendy. Veldig bendy! Super elegante.

Satt og tenkte at svensken synes to timer ballett var vel lenge, men neida. Hans refleksjoner etterpå var at guttene hadde vel trange tights som ikke overlot noe til fantasien! Tanken slo ikke meg, da de elegante bevegelsene rettferdiggjorde antrekket! Nok om det, allikevel glad for at svensken ikke trener i slike.

Teatret var ferdig klokka 19 og en lokal pizzarestaurant var det neste vi besøkte, før vi skulle slentre litt rundt i gatene.

 

En herlig mann, prikk lik Barack Obama, med sin kone gikk forbi, og han sier; «Min kone sa akkurat at du hadde så nydelig kjole. Tidligere i dag så jeg dere ved hotellet, og jeg tenkte akkurat det samme!» De var så skjønne! Han ler og sier; «Jeg skal ikke selge dere noe altså!»

Videre snakker han om hvordan Cuba drives av turisme. Folket her hater det, for regjeringen tapper turistene for penger, mens store deler av lokal befolkningen lever i fattigdom. Regjeringen er ekstremt rik, forteller han!  «Cuba er trygt sier han videre, en million innbyggere og en million politi», også ler han!

Han spør svensken om han har kjøpt sigarer. Forteller videre at i dag er dagen for å handle! En dag hver måned får de som arbeider på cigarfabrikken to esker sigarer i bonus. Dette gjør fabrikkene for å støtte de fattige.

De tar oss med til en forfallen bygård. Vi går opp en bratt trapp. Ledninger i et heftig sammensurium.

Følger etter en smal gang! Følte jeg var i den verste gangsterfilmen. «Kom», sier han. «Det er ikke farlig! Ikke vær redd! Det her er ekte Cubaliv! Her ser dere hvordan de lokale bor.» Vi entrer et knøttlite kjøkken med 5 personer inni.1

Oppe i etasjen prater Patrik med mennene fra fabrikken, mens jeg blir stående å prate med kona, som snakket noen få gloser med engelsk. Hun jobbet i barnehage og tjente 10 CUC i måneden! Helt villt! 10kr i månedslønn! De hadde to jenter. En på 4 og en på 9! Jeg fikk vondt langt inn i hjertet!

Den bløthjerta svensken og jeg klarte ikke lenger å holde på det å «ikke gi til tiggere». Dette var riktignok INGEN tiggere, men når du kan gi ei jente en halv årslønn for det vi bruker på en middag. Ja, da var valget enkelt. Vi fikk titals med kyss da vi sa adjø. Hører til historien at disse tilhørte en religion jeg aldri hadde hørt om, dog mellomfag i religion. En blanding av katolisisme og en gammel afrikansk religion. Santeria. De måtte gå kledd i hvitt i 5 år, og kunne ikke bli tatt bildet av. Da ville sjelen deres bli fanget i fotografiet. Har derfor ingen bilder av de!

Kvelden ble avsluttet på et dansested, jeg drømmer om å få noen skikkelige instruksjoner i salsa. Vi møtte en skjønn liten type, som forteller at han er skuespiller. Han forteller at han spiller i TV-serier, og at han og mange av hans artist venner samlet seg på stedet han guidet oss til!

Vi fulgte etter han. Svensken først og konemor etter! Det var en dør, en bratt varm trapp og en ny dør. Vi kommer inn og der er det rytmer og en gjeng med frisinnede! Svensken satt seg i et hjørne. Jeg danset litt, men stedet ble for hypa! Jeg var på grensa til å få latterkrampe gang på gang.

Det er vanskelig å beskrive det med ord! Redd for å krenke noen med ordene mine, så vil jeg bare uttrykke at der kunne du være deg selv! AKKURAT som du er! Eller ikke er!

Dagen var en drøm! Nå kl.10.00 blir vi hentet i den røde amerikanske bilen. Spent på hva dagen vil bringe! Først er planen omvisning to timer i Havana. Deretter skal han kjøre oss hele veien til Varadero! Det blir herlig! Eneste problemet vårt er at det høljer ned i dag! Neidaså

Ha en riktig god lillejulaften!