I 1983 da jeg begynte på skolen, sto vi rake i ryggen ved siden av pulten. Hver morgen i den kommunale skole med hendene foldet, sang vi av full hals; «Herregud ditt dyrenavn og ære!»

Respekten for de voksne var stor. Lydighet var et fremelsket karaktertrekk. Ikke lydighet tuftet på autoritære voksne, men lydighet med respekt, trygghet og varme. Lydighet som er viktig, for å få et samfunn til å fungere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Mot i brystet, vett i pannen… Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme, slike jenter det vil gamle Norge ha.»

Vi sang det av full hals. «Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme.» Vi trengte gløden da vi i bitende kulde plukket søppel på Drammen travbane, til inntekt for RS gruppen. Vi gikk i timesvis, uansett vær! Vi tålte slit og sludd. Den 43 år gamle leggen har ennå arr av en glassbrodden, som skjærte seg inn i huden. Vi tålte det, fikset det lett med et plaster!

«Hold nå takten der! ….La dem se vi er av rette slag! … av den skal fremtidskrefter vokse … La dem se vi er av rette slag!»

Vi arbeidet dugnad med stolthet og ære for turnklubben! Vi gjorde travbanen fin! Et godt stykke arbeid skapte karakter i oss, vi var stolte, trøtte, svette og innsatsen gav oss identitet.

Vi fikk ikke mødrene våre til å selge dopapir, sokker, karameller og påskeliljer på Facebook. Neida, vi jobbet sammen! Vi fikk arbeidsmoralen inn med morsmelka. Facebook fantes ikke. Ei Netflix. Alternativet til avslapping var trim for eldre kl.17.00 på NRK 1. Ordet sliten eksisterte ikke før du var 70 år!

«Øve, øve, jevnt og trutt og tappert, det er tingen, alltid bedre! Om og om og om igjen! Født som mester, født som helt, å nei, det ble da ingen. Mot og kraft det vinnes litt og litt om senn.»

Vi ble ikke rost til skyene av prestasjonene våre. Generasjon prestasjon fantes ikke da. Vi var savnet på troppen, vi var viktig for laget! For å mestre måtte vi øve, vi måtte feile, vi måtte tørre å falle, om og om igjen, vi fikk lov å falle! Vi ble utholdende! 

Vi ble ikke pakket inn i bobleplast! Vi hadde ikke noe sikringsnett. Spedbarnsbaggen ble plassert bak i stasjonsvogna på Volvoene.

Mot, kraft, heder og ære handlet om de gode karakteregenskaper vi ville ha. Vi gikk hit, syklet ditt, hadde løpestafetter i gata om kveldene. Det var samhold, trygghet og kjærlighet på tvers av alder.

«Ta nå muntert i! Intet fuskeri! Er da ikke vi   mor Norges børn! Vi skal lære, vi skal øve, vi skal krefter vinne, krefter som kan holde ut en alvorstørn.»

1983 sang jeg verset av full hals på Solberg barneskole! Nå drømmer jeg om at den unge generasjon i 2020 skal skjønne verdien av å lære, å øve og å holde ut! Til å med se verdien av «å gå på tryne», og reise seg igjen!

Sannelig har jeg personlig trengt disse kreftene jeg memorerte! Når livet har gitt meg motvind, når jeg har trengt å holde ut en alvorstørn! Ja, da er det godt å ha tålt slit, sludd, frost og varme.

Vi som ble født på 70 og 80 tallet fikk det inn med morsmelka og melkesyra! Hvor mistet vi dette på veien? Hvor gikk det galt? Hva skjedde?

Jeg lurer..