Hørte en herlig story på Instagram i går. Det var en ung, lovende amerikansk musiker/sanger. Han hadde noen interessante betraktninger som falt i smak hos meg. Jeg humret for meg selv, mens jeg tenkte. «Hm, var det jeg som tenkte ut dette.» Gjenkjennelsen var stor og jeg lo høyt. Noen satt spikeren på hodet.

Har du noen gang møtt mennesker som sier; «Jeg lar meg ikke imponere så lett.» Ofte sier de det i en sammenheng hvor de ønsker å gi et kompliment. Det festlige i situasjonen er at dette ofte blir sagt i en tone, hvor de hever seg et hode over tilhørerne.

De herliggjør det å ikke la seg imponere. I samme slengen legger de ofte til at det er sjelden de gir kompliment. Så når de gir det, ja da teller det virkelig.

Vet ikke om du har møtt denne type mennesker, eller kanskje kjenner du deg selv igjen? Du skal få slippe å svare for deg.

Jeg kunne ikke vært mer enig med den amerikanske musikeren, som sier; «Kan du tenke deg noe så trist! Kan du tenke deg hva de faktisk går glipp av i livet! Og hvilken misforståelse de lever i.»

Tenker de at de er mer kultiverte når de liker mindre? I don’t know. Og meningen min er ikke å arrestere eller svartmale…. men å åpne øynene våre.

La dette være dagens oppmuntring. Er du religiøs så passer det inn i enhver religion. Er du kristen, livsynshumanetiker eller humanist så klaffer det også. «Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg!» 

Vi trenger hverandres ord og oppmuntringer. Mer enn noen gang er ord viktige. Vær raus med gode ord. Gjødsle din verden med det som er godt. Alle liker kompliment. Vær god, alltid!
Du har ingenting å tape. Velg å la deg imponere og inspirere, det vil gjøre deg selv godt også! ✌🏼♥️