«Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv.»
Denne setningen har landet som en stor stein i magen. Hvor mye skal vi som jobber i norsk skole tåle?
Hvor høyt må vi rope før noe skjer.
Hvor mange mastere må vi ha på huset,
FØR vår stemme blir hørt?
Hva med flere hundre års erfaring og kompetanse. Hvorfor visner det bort som råttent løv. Hvorfor betyr det ikke noe. Hva gjør at det ikke teller?
Kjære politiker.
Det er NOK nå! Det er mer enn NOK! Hvor lenge skal vi stå på barrikaden og rope at vi trenger MENNESKER!
Vi trenger ikke enda en master.
Når barna ikke er i stand til klasseromsundervisning, hvor langt kommer vi da med kunnskap om litteratur eller algebra.
Når sakkyndige vurderinger ber om grupperom, skjerming, hjemmeskole og alternativ undervisning, Hva trenger vi da?
Vi trenger MENNESKER!
Varme, relasjonelle mennesker som ser at alle barn har en historie. Vi trenger mennesker som forstår at «det ikke finnes vanskelige barn, men barn som har det vanskelig!»
Når ungdomskulturen er på vei utfor et stup, og ungdommene trenger veiledning, varme og relasjonell trygghet. Hva trenger vi som skole da?
Vi trenger MENNESKER!
Kjære politiker.
1 + 1 = 2, men dere lander sjelden på rett sum. Beklager. ♥️
Dere tenker at vi ALLTID skal subtrahere. Dere ber oss om å trylle, men dere gir oss ikke tryllestøvet.
Vi skal tilrettelegge. Vi skal være der, og møte hvert enkelt barns behov. Dessverre glemmer dere at det er mennesker som må gjøre det!
Kjære politiker.
Er dere klar over at dere ber oss om en UMULIG oppgave?
Er dere klar over at veldig mange av superheltene der ute er i ferd med å miste superkraften.
«Jeg roper med siste pust av min sosiallærerstemme…»
