I adventstiden må jeg nødt til å stoppe opp litt, og reflektere over følelsen kjærlighet. Har alltid kjent meg elsket av mamma og pappa. Vet at det ikke er slik for alle. Vet at jeg er priviligert!
Denne følelsen kjærlighet, som lett kan føre oss inn i en euforisk tilstand av lykke og glede!
Denne følelsen, gjør meg så uendelig TAKKNEMLIG!
Enkelte hevder de er født klare, jeg tror jeg er født klar, for å elske. Og jeg tror faktisk du er det og!
Noen mennesker hevder at de føler lite, andre føler middels, noen mye og noen føler tusen ganger sterkere enn andre.
Er ikke det litt rart ?
Er det virkelig sånn? Og hvordan kan vi egentlig vite det? Er det slik, at en som er introvert føler mindre enn en som er ekstrovert? Kanskje stikk motsatt ?
Menneskesinnet er spennende, og jeg skal ikke begi meg ut på å tolke ulike mennesketyper. Jeg vil bare dvele litt, fordi jeg kjenner på en beundring og en takknemlighet, over denne fantastiske følelsen som driver oss mennesker.
Følelsen vi alle trenger, og lengter etter å få bekreftet. Følelsen som stiller spørsmålet vi alle egentlig trenger et svar på:
«Elsker du meg egentlig?»
Jeg husker min aller første ordentlige følelse av kjærlighet, fra min pure ungdomstid. Når jeg tenker tilbake på den følelsen, så var den totalt altoppslukende og ekte.
Jeg husker lite fra barndom og ungdomstid, men den følelsen sitter i kroppen for alltid. Hører jeg sangen; «Hello» med Lionel Richie, så er jeg der, plassert mange år tilbake i tid i en rød liten Fiat med et bankende tenåringshjerte.
Er ikke det rart?
Betyr at det er sterke krefter vi snakker om! Sterkere enn vi fatter! Krefter vi ikke skal kimse av!
Krefter vi ikke skal leke med!
Da jeg fikk mitt første barn, Tomine, kom en helt ny form for kjærlighet, inn i hjertet mitt. En kjærlighet, som gjorde både godt og vondt. Hører til historien, at det holdt på å gå galt med gulljenta. Frykten for at den store kjærligheten skulle dø, skapte jo et intenst, sterkt kjærlighetsbånd.
Et og et halvt år etter, kom barn nummer to. Og like forbauset over kjærligheten ble jeg. Intenst, inderlig og sterkt elsket jeg Ludvig fra første sekund.
Kjærlighet er sterkt. Å være elsket og å kunne elske, er en rik skatt. Jeg er heldig.
Svensken er unik. Med i dealen, har jeg fått verdens nydeligste, varmeste og herligste bonussønn Hampus. Og jammen meg er det to store rom i hjertet, til å elske svenskene også!
For snart 6 år siden, opplevde jeg å miste min kjære farmor. Det er den første person jeg har mistet i voksen alder. Farmor var mitt store forbilde.
Da jeg mistet henne, forsto jeg enda mer av hva kjærlighet er. Ekte vare.
Kjærligheten er sterk. Den er mektig. Den lyver ikke. Kjærligheten er verdt å feire! Kjærligheten er nødvendig!
Og jeg tror sannelig, det er smart å øve seg på å uttrykke den!
Hva tenker du om kjærligheten? En ting vet jeg; «Du vil aldri angre på, at du har elsket noen!»
Avslutter med Trygve Skau;
«Pssssssssssssst! Kjærligheten Er ikke der borte den er her!»
God fredag! Elsk!
Julie
