Jeg tror på en kjærlighet som er fargeblind. En kjærlighet som ser det unike i hver skapning, og som er større enn hva vi mennesker kan forstå.
En kjærlighet som ikke bryr seg om rase, og en kjærlighet som ikke rangerer menneskers verdi ut fra sosial status og karriere. En kjærlighet som er for alle!
I møte med nytt liv og med død, fikk kjærligheten et nytt perspektiv for meg.
Å elske er det vakreste som finnes, men og det vanskeligste som finnes. Å elske kan gjøre riktig vondt, men det er også den mest befriende følelsen i livet!
Da jeg var liten, var jeg alltid redd for at jeg skulle slutte å elske Gud, når jeg ble voksen. Jeg var så redd at følelsen av trygghet skulle forsvinne. Den følelsen var nemlig ubeskrivelig god!
I en alder av 43 så kjenner jeg fortsatt denne enorme tryggheten, i å elske og kjenne meg elsket av Gud. Det er en unik følelse som ikke kan sammenlignes med noen annen kjærlighet.
I en tid hvor vi kjemper mot en usynlig fiende, så er det godt å kjenne på en ro og trygghet. En trygghet om at det er en som har omsorg. En Gud som har sagt, at Han er med oss om vi så vandrer i dødsskyggens dal. Jeg trenger det!
@anrescott
beskriver det så vakkert i sitt dikt.
Slik hun beskriver kjærligheten, slik kjenner jeg at min far i himmelen, forteller meg at jeg er trygg.
Jeg vet jeg er heldig som lett tror på dette, og som har et overbevist hjerte.
Jeg har snakket med flere venner, som skulle ønske de bare klarte å tro, for de ønsker den freden. Jeg prøver å forklare at det er enkelt, for den kjærligheten er enkel, og den bringer med seg den freden vi mennesker søker og trenger.
