«Jobber du med mennesker som fokuserer på å konkurrere fremfor å samarbeide. Mennesker som ikke klarer å fokuserer på det store bildet.»
Han spør seerne direkte. Kanskje er det deg? Og jeg skriver i dag om dette for å spørre deg og meg selv, om det samme.
Videre i monologen uttrykker gutten seg uten tvil i stemmen, med følgende påstander;
«Om du konkurrerer om å være best hele veien, så prøver du «å overta verden»på egenhand. Om du fokuserer på å samarbeide, så kan du endre verden sammen med en annen person.
Den kraften er stor og mektig.
Istedenfor å konkurrere om å alltid være best, bør vi forsøke å jobbe sammen, utveksle idéer, og bli ett. Da jobber vi sammen for å gjøre verden til et bedre sted!»
Vanskelig å være uenig med denne gutten. Det er vakre ord om verdier vi alle burde sette høyt. Vi mennesker har ulik grad av konkurranseinstinkt i oss. Og det er enklere fra naturens side for enkelte, enn for andre.
Ønsker du å være en god leder, uansett hvem eller hva du leder, så bør målet være å forsøke å gjøre de du leder så gode som mulig. Jeg tror det krever en trygghet på at du er god nok selv.
Jeg har en klok person jeg beundrer og snakker mye med. En oppegående kvinne, med tydelige meninger om mye.
Vi snakker mye om lederskap, og er begge enige i at skal man lede mennesker, så bør et kjennetegn være at mennesker føler seg bedre etter du har snakket med de. Når mennesker får bruke sine talenter, og man elsker frem det gode, da er man på rett plass.
Jeg kjenner en. Han er mitt største forbilde. Han var en relasjonell og ydmyk leder som tjente de han skulle lede. Han bøyde seg ned og vasket føttene på de han ledet.
Kanskje er du mamma og pappa, og da er du leder i din familie. Ikke se smått på det. Hvordan kan vi best lede hverandre og våre etterkommerne?
Jeg tror i kjærlighet, ydmyket og godhet. Da vil respekten komme, relasjonen blir sterk og etterfølgelsen enkel.
