Livet er ubarmhjertig.
Enkelte mennesker
møter bakke på bakke,
klamrer seg fast etter beste evne
og øyner en slette,
så ut av intet kommer en ny bratt hindring.
Det tar aldri slutt.
Regnet skyller over dem,
fra en skyfri himmel.
På noen minutter blir dagen snudd opp ned.
Tilsynelatende bekymringsfritt,
til totalt kaos på minutter.
Livets ubarmhjertighet
blir som en orkan, som ikke gir slipp.
Uværet raserer dem innvendig,
til de føler seg helt knust.
Håpet og troen på det gode,
blir satt på prøve.
«Livet handler ikke om at stormen
skal passere, men at vi skal lære oss
å danse i regnet!»
Ja det var det da.
Livet møter oss alle.
Enkelte ganger tenker man
at «det er nok»,
og at man ikke fikser mer.
Det å danse blir umulig! Beina går i kryss. Rytmen er ikke innenfor rekkevidde. Omstendighetene gjør dansen UMULIG!
Allikevel, inni hjertet et sted,
der kan man kjenne
«en fred som overgår vår forstand.»
Noen prøver å stjele freden.
Men vi nekter…
Så roper vi
med den siste kraften vi har til Skaperen,
om at den freden må ta bolig,
ikke forsvinne, fjerne tvil,
skyve vekk ondskap,
uvær og smerte.
