Dårlig samvittighet i denne sammenheng er noe stort tull, jeg vet, og jeg jobber med å endre meg. I går for eksempel kom vi til Molde rundt kl.18. Jeg var keen på en god opplevelse, og la barna se byen. Kanskje ta bytoppturen.
MEN NEIDA…
Barna ville chille. De ville chille med Netflix! FaceTime med venner. «Muttern, vi har besteget ethvert fjell på Lofoten. Kan vi ikke bare slække? Vi har jo aldri tid til å nyte hotellet.»
«Chilling» ble det i høyeste grad. Vi er i samme rom, men barna er i hver sin digitale verden. Og jeg sitter med dårlig samvittighet.
HIMLA TEIT – AV MEG!
Jeg jobber intenst med å bytte perspektiv. Si til meg selv at det er digg å chille. Godt for barna å velge. Barna har rett. Trenger ikke alltid å være fornuftig.
Samtidig tikker en stemmen inni hodet som sier; «Blir nok ikke Molde igjen. Skal de ikke oppleve byen? Er dette godt nok? Er jeg en dårlig mamma som lar de få gjøre ingenting?»
JEPSI PEPSI – her har dere meg! 
Slitsomt! Jeg vet det er et I-lands problem. Skammer meg nesten over problematikken jeg tar dere inn i, og jobber med å slappe av!
Tenker også at kanskje flere «flinke piker» har det som meg. Vi er bundet av stresset, vi må prestere selv når målet er å slappe av. Vi får hjelpe hverandre å gjøre ingenting. Ønsker deg en nydelig dag! 