Tobymac sier;

«Fortell menneskene om fjellene
du har besteget. Dine ord kan bli en side i en annens person overlevelses-guide.»

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skal ta deg med på ett av mine fjell, det er ganske høyt, en bratt tur, men den ender med den vakreste utsikten! Om du er i en lignende situasjon kan dette kanskje være til hjelp eller til trøst for deg!

For 5577 dager siden opplevde jeg mitt livs verste mareritt. Stedet var Rikshospitalet, jeg var 27år, og opplevde det vakreste og det verste du kan oppleve som mor.

Etter 3 døgn med modningsrier fødte jeg min førstefødte. Da Tomine etter mye smerte endelig kom ut, med ledninger på hodet, løp legen ut med henne.

Jeg ringte min mamma og pappa, og ba de om å legge seg på kne og be! Jeg tror på Gud, og jeg skal love deg han fikk mine tårer, min klagesang, min frustrasjon, mitt sinne og mine bønner denne dagen!

Etter 15 minutter kom en sykepleier inn, og sa at datteren vår slet med å puste. I samme sekund trodde vi hun kom med dødsbudskapet.

Kroppen min hadde vært i helspenn i 3 døgn og livet kjentes totalt meningsløst. «Er hun død?» spurte jeg med gråtkvalt stemme. «Å, nei» svarte sykepleieren. Det hun mente å si var at Tomine slet med å puste, og at hun var blitt lagt på nyfødtintensiven.

Da Tomine, min vakreste skatt kom til verden fikk hun 3 poeng på apgar-score. Det var kritisk. Hun var livløs. Legen som tok henne imot reddet livet hennes. Han reagerte raskt, løp avgårde og fikk koblet henne til en respirator.

Etter to timer var de «ferdig med meg» og jeg ble trillet opp i en rullestol til det vakreste jeg noengang har sett. Når jeg nå sitter her og skriver dette innlegget så renner tårene, for det øyeblikket er sterkt.

Det er brent inn i det innerste av hjertet mitt for alltid.

Tomines brystkasse hoppet opp og ned. Hun kjempet for å få puste. Jeg betraktet henne på avstand. Var livredd for å knytte meg til henne, for så å miste henne. De av dere som kjenner meg vet at jeg elsker å synge, og i hele svangerskapet sang jeg og pratet mye til Tomine inni magen. Jeg måtte ta et valg.

Jeg gikk tett inntil henne, berørte henne og sa; «Hei jenta mi, jeg elsker deg!» I det samme sekund endret pustemønstret til Tomine seg. Hun pustet roligere og sykepleierne kommenterte dette unike øyeblikket.

Timene gikk. Tomine hadde skyhøy CRP og hun kastet opp og hostet mye. Legene forespeilet at hun ble liggende på respirator i to uker. Det som skjedde med henne under fødselen kalles mekoniumaspirasjon. Hun svelget sitt eget fostervann i utrivelsen. Fostervannet var fullt av bek. Dette beket tettet lungene til Tomine totalt. Overlegene på riksen fortalte oss at de aldri hadde sett så tette lunger.

Jeg ville så gjerne ha håp. Gang på gang ba jeg de skjønne legene om å love meg å redde henne så hun ble frisk. Svaret jeg fikk med varme, omsorg og klemmer, var at de skulle gjøre alt som sto i deres makt for å redde henne. De sa også at i løpet av et par døgn, ville vite om hun overlevde eller ikke.

Et par døgn…

Sykepleierne kalte henne den rosa prinsessa. De sa gang på gang at hun var sterk, hun var en fighter og hun var den vakreste ungen de noen gang hadde sett. De fant frem de nydeligste dressene de hadde.

Etter ett og et halvt døgn snudde det for Tomine. Overlegene kalte det en solskinnshistorie. Vi kalte det er under! Det var som om himmelen åpnet seg. Endelig kunne overlegene fortelle med sikkerhet at dette ville gå bra.

I samtaler med de, etter de visste at det gikk rette veien, fortalte de om fenomenet mekoniumaspirasjon. På den tiden, for 15 år siden, ante de ikke hvordan de kunne unngå at dette skjedde. De snakket om respekten for sin egen rolle, og dette var en uløselig gåte. De fortalte meg også at flere barn dør hvert år av dette, og at på den tiden var Tomine det «verste» tilfelle de hadde sett.

I dag er Tomine 15år. Hun er den vakreste jenta jeg vet om, hun danser seg gjennom tilværelsen med er stort hjerte for andre. Hun har ingen varige men.

Det hører til historien at jeg hadde ei venninne som ble minnet om et ord. Og mamma fikk et ord. Sammen sa disse ordene at Tomine kom til å være et bevis på Guds eksistens! Ordene sa at Tomines øyne kom til å stråle, som et tegn på at Gud lever!

Må derfor fortelle et annet nydelig øyeblikk. En mannlig miljøarbeider på skolen kom til meg og sa; «Julie, jeg må bare si det. Datteren din stråler og smiler med øynene!»

Jeg kunne gladelig fortelle om mitt høyeste fjell, som ble til livets største velsignelse! Jeg kunne fortelle om at jeg tror på noe som er LANGT større enn meg selv! Det er godt for oss mennesker. 

Dette diktet (skrevet av Andre Bjerke) fikk Tomine av barnelegen som reddet henne! Evig takknemlig for denne mannen! En engel i min verden.