Jeg har fundert på hva som får mennesker, som fra samfunnets side anses som populære og vellykket, til å ta valg som får livsforvandlende, kjipe konsekvenser.

Mennesker som har oppnådd suksess. Blitt hyllet som helter. Beseiret konkurrenter. Mennesker som kunne forsørget en hel landsby. Hvorfor får de ikke nok? Eller er det det det er snakk om; «Å få nok!?«

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg tror det handler om noe annet. I all ydmykhet ønsker jeg ikke å fremstå som noen «besserwisser», dette er hva jeg tror.

Jeg tror det handler om tomhet. Materiell tilfredsstillelse eller suksess i karriere, vil aldri fylle tomrommet i hjertet vårt. Vi er skapt for en hensikt, tror jeg. 

Vi er ulikt skrudd sammen. Enkelte mennesker søker stadig et rush, mens andre elsker TV og strikking. Enkelte må strekke seg, utvikle seg og oppleve, mens andre helst vil ha det som de alltid har hatt det.

Mennesker som har en indre driv på å oppnå et mål, jobber ofte knallhardt. Om målet er materialistisk betinget eller om fokuset er karriere, så tror jeg at når målet er nådd, blir der vakuum. Et vakuum som spiser deg opp innvendig.

Alene tilbake på rommet sitter de og tenker; «Javel, var dette alt? Var dette det jeg jobbet for. Hvor forsvant lykken?»

Ensomheten kan komme jagende, og spørsmålet blir et spørsmål om identitet. «Hvem er jeg når jeg er bare meg, alene.  uten suksess?»

Jeg tror det er en som kan fylle tomrommet. Vi mennesker kan søke i det uendelige etter lykken, men jeg tror den finnes hos han som skapte deg. Han gir deg identitet. Han tåler hele deg fordi du er et av hans mesterverk .