NORMALT

I dag har jeg lyst til å slå et slag for språket vårt. Et slag for å ta tilbake begrepet normalt.

Denne tematikken har jeg drøftet i en prosjektgruppe jeg sitter i i kommunen, og med kolleger på skolen. Grunnen til diskusjonene, er at dette er et økende problem blant oss dødelige.

Vi har innsnevret normalbegrepet, og sykeliggjort og diagnostisert motgang, svette og tårer. Jeg antar dette henger sammen med at vi ønsker så inderlig vel, at vi alle skal ha det godt. Ja, kall meg gjerne naiv, men jeg har virkelig en optimistisk tro på det norske folk. Jeg tror folk mener det godt, men så har språket ledet oss vill.

Vi må kunne være redde og usikre uten å lide av angst. Dette er grunnfølelser som finnes i oss mennesker. Disse følelsene som hjelper oss, beskytter oss, justerer oss. Disse følelsene er  jo helt nødvendige for å ta gode valg. Av og til er følelsene tøffe å håndtere, men det er ikke dermed sagt at vi har utviklet angst og fobier. Det at vi klarer å håndtere tøffe følelser og motgang, gjør at vi vokser oss sterke.

Kjære ungdom, kjære mor og far, vi må lære oss å takle stress og en dårlig natts søvn. Det er livet. Det er kroppen vår som av og til får reaksjoner vi må øve oss på håndtere. Vi er ikke deprimerte fordi om vi kjenner oss triste og lei oss en ukes tid. Vi er ikke traumatisert fordi om vi har en vond opplevelse i bagasjen.

Det er alvorlige diagnoser som er blitt en del av dagligdags tale. Diagnoser som hemmer livskvaliteten om du lider av de. Vi må ta et oppgjør med språket vårt. Både i respekt for de som virkelig strever med psykisk uhelse, og for de som føler at kampen deres blir allmenngjort og latterliggjort.

La oss nyansere språket vårt, slik at vi kan hjelpe hverandre gjennom motgang, fremfor å sette diagnosen på hverandre.

 

2 kommentarer
    1. Du skriver så bra Julie!

      Kjenner det er utrolig slitsomt å høre mye prat rundt seg om diverse sykdommer når en selv sitter “midt i dritten”. Lurer på om du har noen tanker om det å være løvetannbarn? Jeg er litt uenig med meg selv om jeg misliker det eller liker det, men egentlig heller jeg nok mest mot det første. Er vel sjeldent noen kaller seg selv et løvetannbarn? Ligger endel forventninger i det, og det føles som en skuffelse for omverden om en ikke klarte seg så bra likevel. Som om de som tidligere “tok æren”, mister palleplassen din? Eller noe i den duren. Tenkt mye på det, men noen ganger spinner tankene litt vel fort. Hadde vært gøy å lese hva du tenker 🙂

    2. Hei!
      Takk for koselig tilbakemelding. Det er et spennende spørsmål og en interessant betraktning du har. Jeg har skrevet et innlegg om løvetannsbarna. Jeg kan poste det på nytt på juliefosse.blogg.no på Facebook så får du det opp.

      I mine ører er ikke dette begrepet «diagnostisering», men mer en hyllest til enkelte mennesker som kommer seg gjennom det andre tenker er helt umulig.

      Men jeg følger spørsmålet ditt, og jeg tenker egentlig at her må vi fokusere på at livet er oppturer og nedturer for oss alle uansett oppvekst.

      I mine øyne ligger det omsorg og hjertevarme i begrepet, og heller ikke en «pallplass». Jeg tenker egentlig at det er rart om løvetannsbarn ikke møter på motstand og tunge tak som alle oss andre dødelige. ♥️

      Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg