Vi mennesker er sårbare. De fleste av oss møter motgang i løpet av livet. Enkelte møter det for tidlig, mens andre får i overkant store doser.
Livets ubarmhjertighet, som er uforståelig for oss dødelige.
Kampene vi kjemper kan virke ensomme og uendelige. Mange har kjent på den smerten hvor de ikke forstår hvordan de skal komme seg ut av senga og møte dagen.
Men livet har lært oss at det går over.
Det går ikke alltid over når vi ønsker, eller når vi forventer endring. Livet kan virke som et umulig alternativ.
Men om vi ser oss tilbake på reisen som livet er, ser vi at vi har vandret i noe som minner om dødsskyggens dal. Men vi ser også at vi er kommet til et annet sted, et sted hvor sjelen finner hvile. Dette trenger neste generasjon å forstå og å lære, vi må gi de redskap for å takle motgang.
Vi må ikke pakke inn livet i silkepapir. (Note to self teenagemum)
Livet er tidvis brutalt og valgene våre får konsekvenser. Ungdommene trenger å erfare det. De må få oppleve og møte motgang, stå i motgang, kjenne seg sårbare og lære at det går over.
Vi foreldre må ruste de unge for stormer som kommer. Ruste de for jobber de ikke får. Kjærlighetserklæringer som uteblir. Karakterer som synker, og bekreftelser de ikke møter. Vi må lære de å takle motgangen som livet byr på.
Vi må ruste de for livet.
Hjertesukk fra tenåringsmamma og sosiallærer som jobber med opprustning.
