Nå er det snart tid for full åpning av skolene. Iherdige skoleledere, vaskepersonell, vaktmester, miljøarbeidere, terapeuter og lærere jobber på spreng for at alt skal ivaretas på best mulig måte! Jeg er stolt av gjengen!
Sosiallærerhjertet mitt fryder seg over ENDELIG å få se igjen alle på mellomtrinnet og ungdomstrinnet! Det er en herlig følelse.
Det har vært IMPONERENDE å se de små de siste ukene, hvor gode de er blitt på rutiner og håndvask. De tar et ansvar SAMMEN, og det berører en lettrørt sjel!
En ting er og blir ufattelig vanskelig i tiden som kommer; «å holde en meter avstand, ikke klemme, ikke ruske i håret eller stryke på skulderen».
Vi vil mangle et språk i møte med barna. Vi «blir halvveis.« Det kommer vi til å kjenne på. Dette skal vi selvsagt gjøre alt vi kan for å klare, men det blir ikke lett!
Samtidig godt å erkjenne hvor mye de små berøringene av kjærlighet og omsorg betyr for oss mennesker. «Vi er skapt til fellesskap!« Nå får vi et bevis på det.
I denne tiden må vi øve oss på å uttrykke det for alt det er verdt! Vi må omfavne godordene i møte med hverandre!
Innen 15.mai skal alle elevene være tilbake, og da blir de møtt med en kjærlighet (på pinne) som et symbol på at de er unike og betyr noe på skolen vår!
Jubelpinner kalles de, og det synes jeg var ganske betegnende! Jeg jubler over at vi ENDELIG kan være sammen. #lovemyjob
