Reklame | Music mikrofon
I ungdomsårene er det mange håpefulle som drømmer om å skinne. Fra en scene, på en bane, i en spotlight, bak en mikrofon, bli sett med de rette folka og bli hyllet.
Voksne som aldri blir ordentlige voksne, eller voksne som aldri fikk den bekreftelsen de trengte, søker fortsatt etter dette. Det å bli kjent, anerkjent eller berømt. Det å bli satt over oss andre dødelige.
Det undrer jeg meg over. Og jeg lurer på hva folk tror at de finner i denne glansen. Jeg forstår det ikke.
Fyttigrisen så slitsomt det ville vært om hele Norge hadde en mening om deg. Tenk for et press! Og om du er en av de som drømmer om dette, hvorfor tror du kjære medmenneske at lykken ligger der?
Av og til er lunta mi for kort, stresset gjør det og det jager meg, og jeg blir en elendig versjon av meg selv.
Det er på disse dagene hvor jeg bytter ut linser med briller, jeg myser og klarer knapt å holde øynene i vater. Folk på jobb spør om jeg er syk.
På disse dagene har jeg lært meg å lukke døren, henge opp lappen «Kjære kollega. Det er mye kap 9A arbeid. Bank kun på om det er høyst nødvendig». På disse dagene er jeg en annen en den jeg ønsker å være.
Det er på disse dagene, hvor oppgavene føles som fjell du skal bestige på høye hæler.
Kjenner du deg igjen?
Er du glad for at på disse dagene kan du være en helt vanlig østlending eller sørlending som blender inn i fellesskapet? Tenk om en hel verden skulle voktet alt du gjorde, og alt du sa på disse dagene hvor livet virkelig utfordrer.
Jeg har en drøm for mitt liv. Har egentlig mange, men det er en jeg har i frontallappen nå om dagen. Det er å møte mennesker slik jeg selv ønsker å bli møtt.
Fellesskapet du opplever i det gode møtet, utkonkurrerer all verdens berømmelse. Når mennesker gir deg et inntrykk, av at du er unik og viktig, da setter det et avtrykk i hjertet ditt.
Det avtrykket er mer verdt enn all verdens berømmelse.
