Vi var akkurat ferdig med fredagstacoen. Barna slappet av før ungdomsklubb, og jeg endte opp med VG.
Petters pressekonferanse treffer meg rett i hjertet. Sitter med klump i halsen og tårer i øyekroken, etter et sterkt syn av en angrende mann. Det gjør fysisk vondt å se hvor vondt han har det. Han sitter alene. Besvarer alle spørsmål. Uttrykker at han er glad for at han ble tatt. Erklærer sin skyld og sier han trenger hjelp.
Du kan si hva du vil om mannen, men jeg synes han er fantastisk. Selvfølgelig er det et helt vilt liv han har levd, og jeg forsvarer på ingen måte det han har drevet med.
Petter har allikevel alltid fascinert meg, han er unik og helhjertet i alt han gjør. Han ber det norske folk om unnskyldning, men presiserer at han ikke ber om medfølelse.
Kanskje mer enn noen gang, er det akkurat det vi bør gi han. Mer enn noen gang bør han få greie på at han er «god nok». Vi kan bare gå i oss selv alle mann. Ingen er feilfrie. Livet her nede er for kort til å ikke elske og heie på hverandre.
Jeg håper av hele mitt hjerte at han får den hjelpen han trenger. Ungdommene som han er forbilde for, får nå svar på hvordan narkotika kan ødelegge et liv.
Takk for at du er ærlig om det Petter. Dette trenger ungdommer i dag å høre. Takk for at du fornedrer deg i alvorets stund, og sier du er narkoman. Du gjør ikke saken liten, men du viser mine tenåringsbarn alvoret i dop. Takk for at du velger å ta avstand. Jeg håper det hjelper deg i kampen du nå skal kjempe.
Jeg heier på deg Petter.
