«Til deg som kjører et liv
uten grøfter
da skulle du ha sett mitt
forresten
si ifra om du ser det
jeg har mistet litt oversikt
her nede»
(Trygve Skaug)
Vet ikke om dette diktet taler til deg, som ikke tør å fortelle sannheten. Eller til deg som tror at livet raser sammen, om du byr på sprekkene i den vakre fasaden din.
Det berører kanskje deg, som tenker at du er totalt mislykka, om du havner i grøfta? Eller treffer det deg som iherdig forteller alle, at alt alltid er bra. Du ja! Det er deg jeg tenker på!
Til deg vil jeg si noen ord i dag. Slipp taket! Kast maska! Slapp av! Du er ikke alene! Mennesker er uperfekte! Vi er uperfekte. Det uperfekte er perfekt nok! Det er å være menneske!
La meg ta sekken av ryggen din for en bitte liten stund. Pakke ut litt av bagasjen du bærer. Fortelle deg at fasade er tungt, og unødvendig å bære på. Livet er tungt, vi må gjøre det lettere for hverandre!
La meg gi deg vinger, så du kan fly. Vinger, så du kan kjenne at livet er deilig å leve. Gi medvinden mulighet til å løfte deg til nye perspektiv, som setter deg fri fra din egen vellykkethet.
Det er slitsomt å være vellykket 24 timer i døgnet. Hør, min venn! Det er ingen av oss dødelige som klarer det.
Av og til kjører vi fra grøft til grøft. Det er livet i all sin glede og i all sin sorg. I all sin lykke, og i all vår smerte. I det knuste finnes det noe vakkert. I sårbare, åpne hjerter vil legedom finne sted. I velllykka perfekte fasader er det verre.
Jeg har bydd på mine grøfter de siste dagene. Alt fra behov for å tilgi og bli tilgitt, til tante Sofie og mor Teresa. Det er for en hensikt jeg gjør det. Det er for at vi uperfekte mennesker, sammen kan kjenne oss sterke!
