Noen der ute som kjenner seg igjen i denne setningen?
«Vondt i halsen – ikke vondt i halsen.»
Du legger deg og er sår i halsen , våkner og er sår i halsen. Står opp, tenker at du innbiller deg det, dusjer, spiser frokost og vipps er halsen helt normal.
Nå er utfordringen å holde seg frisk. Det som er litt vilt nå, er at vi hele tiden skal kjenne etter. Vi er ikke vant til det! Nå er vi redde for å ikke kjenne godt nok etter, slik at andre kan bli syke. Det strider så mot «å tåle».
Den sterke arbeidsmoralen får kjørt seg. Vi er så vant til å gå på jobb uansett form. Jeg kan i allefall bekrefte at det er slik for oss skolefolk. Men nå kan vi ikke det lenger. Nå er vi lite lojale, om vi kommer på jobb med symptomer.
Korona asså.
Jeg sier det bare.
Gå hjem og legg deg!
Nå er det nok!
Mvh meg som bryr meg om deg! Du som blir litt paranoid av å kjenne etter, eller du som har det vondt, du som er ensom, eller du som er syk eller redd for korona.
Hold ut! Ikke gi opp. Ta vare på deg selv. Søk hjelp om det blir for ille!
