Jag bjuder på, sier svensken ofte. I dag skal jeg gå i svenskens fotspor. Jeg skal bjuda på! Sett deg godt tilbake i stolen, og få deg en god latter. Dagen på jobb startet som den veldig ofte gjør. Før lærerne rekker å gå til time, har en tre fire ansatte vært innom kontoret mitt. Alle spør etter ett minutt. Dette resulterte i at det jeg egentlig skulle gjøre, ble utsatt.
Formiddagen min var i utgangspunktet satt av, til å revidere en av de tunge planene jeg jobber med. Har i tillegg ansvar for en fest vi skal ha for hele skolen i morgen. Stressnivået var middels pluss. Iallefall – dette dokumentet jeg skulle revidere, burde juridisk sett være godt formulert i forhold til opplæringsloven. Vi har gode rutiner på skolen, og jeg hadde sett på formuleringene med en i ledergruppen.
Satt meg omsider på kontoret, åpnet dokumentet i arkiveringsprogrammet vårt. Følelsen av å brenne, være iskald, bli svett, få totalt panikk kom på tre sekunder.
Jeg ser på skjermen at det står dokument ut. Planen skulle jobbes mer med. Jeg visste den var uferdig.
Hjernen min oppfatter i samme sekund at planen er sendt ut. Hjernen går i alarm!!!!!
Julie, som lider av flink pike syndrom. Julie, som er livredd for å gjøre feil. Julie, som er en følelseskladd. Julie går inn til ledergruppa. Knust. Flau. Sint på seg selv. Starter å hulke. “Jeg har gjort noe forferdelig!” (Litt melodramatisk 😂🤞🏽)
Verdens varmeste, skjønneste lederguppe bærer meg på sine armer Kommer med alle de ordene de vet at jeg trenger. Ser at det har vært mye for sosiallærern. Lover å hjelpe.
Julie går tilbake til kontoret. Ser på nytt på lista over dokumenter hun skal revidere og ekspedere ut. Og der ligger planen.
DEN ER IKKE SENDT UT!!!!!!!!!!!!!!!!
Sjelden følt meg mer lykkelig. Julie løp tilbake til ledergruppa. Du kan si ledelsen fikk seg en god latter, det var brøl. NEIDASÅÅÅÅÅ!
