Hørte en interessant monolog fra en gutt i går. Han stilte seerne følgende spørsmål.

«Jobber du med mennesker som fokuserer på å konkurrere fremfor å samarbeide. Mennesker som ikke klarer å fokuserer på det store bildet.»

Han spør seerne direkte. Kanskje er det deg? Og jeg skriver i dag om dette for å spørre deg og meg selv, om det samme.

Videre i monologen uttrykker gutten seg uten tvil i stemmen, med følgende påstander;

«Om du konkurrerer om å være best hele veien, så prøver du «å overta verden»på egenhand. Om du fokuserer på å samarbeide, så kan du endre verden sammen med en annen person.

Den kraften er stor og mektig.

Istedenfor å konkurrere om å alltid være best, bør vi forsøke å jobbe sammen, utveksle idéer, og bli ett. Da jobber vi sammen for å gjøre verden til et bedre sted!»

Vanskelig å være uenig med denne gutten. Det er vakre ord om verdier vi alle burde sette høyt. Vi mennesker har ulik grad av konkurranseinstinkt i oss. Og det er enklere fra naturens side for enkelte, enn for andre.

Ønsker du å være en god leder, uansett hvem eller hva du leder, så bør målet være å forsøke å gjøre de du leder så gode som mulig. Jeg tror det krever en trygghet på at du er god nok selv.

Jeg har en klok person jeg beundrer og snakker mye med. En oppegående kvinne, med tydelige meninger om mye.

Vi snakker mye om lederskap, og er begge enige i at skal man lede mennesker, så bør et kjennetegn være at mennesker føler seg bedre etter du har snakket med de. Når mennesker får bruke sine talenter, og man elsker frem det gode, da er man på rett plass.

Jeg kjenner en. Han er mitt største forbilde. Han var en relasjonell og ydmyk leder som tjente de han skulle lede. Han bøyde seg ned og vasket føttene på de han ledet. 

Kanskje er du mamma og pappa, og da er du leder i din familie. Ikke se smått på det.  Hvordan kan vi best lede hverandre og våre etterkommerne?

Jeg tror i kjærlighet, ydmyket og godhet. Da vil respekten komme, relasjonen blir sterk og etterfølgelsen enkel. 

Reklame | https://c.mtpc.se/tags/link/2359349 https://c.mtpc.se/tags/link/2359354

Hørte et interessant intervju i går. En mann snakket om en av våre største utfordringer for fremtiden. Han belyste en del sosiale settinger og vår avhengighet av telefon.

Er du bevisst din bruk av telefonen?

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Les Fréres Rosé iPhone Case

Jeg må ærlig innrømme at jeg må ta sunne valg for ikke å bruke for mye tid.

I intervjuet kom det frem følgende interessante påstander;

• Om du ser på telefonen før du sier
  god morgen til dine kjære,
  ja da er du avhengig.
• Om du sitter med mobilen ved deg mens du er sosial, og kommuniserer digitalt med mennesker som ikke er tilstede. Ja, da er du også avhengig.
• Om du sitter i et møte med et annet menneske, har med telefonen ved din side, uansett om skjermen er opp eller ned. Ja, da er du avhengig og i tillegg gir du menneskene i møtet en følelse av å være mindre viktig.

Mye kan sies, og det finnes sikkert utallige svar og meninger om disse påstandene. Allikevel tror jeg det er litt fint å ha lest det. Du tenker deg om en ekstra gang.

For hvem vil at en skjerm skal styre livet? Hvem vil at en skjerm skal ødelegge de viktigste relasjonene i livet. Hvem vil ha et dårligere liv.

Personlig er jeg vokst opp i et hjem hvor tv ikke var en del av dagligstua. Det var egen tv stue, et bevisst valg, som jeg førte videre i min familie. Forstår at dette selvsagt ikke alltid er mulig å gjennomføre.

Rowico

Noen valg kan vi ta for å gjøre det lettere for oss selv og våre etterkommere.

Er du mamma og pappa så har jeg to tips. «Ta telefonen ut av rommet når barn og ungdom skal sove.» Jeg råder deg til det, for barn er avhengig av søvn. Vet at du vet, men jeg vet, med 22 år i skolen, at dette er et problem. (Trøtte elever som forteller de er trøtte, er et kjent problem.) Appene de bruker er laget med alegoritmer som gjør det vanskelig for dem å stoppe. De trenger vår hjelp, og jeg anbefaler deg, mor og far, og starte fra barna får telefon. I mitt hjem er det like vanlig som å pusse tenna. Telefonene skal ut av soverommet når det er natta. Det er ingen kamp, men blitt en god vane. Og det tror jeg handler om at vi startet tidlig. Det andre tipset har er «å legge vekk telefonene når dere spiser.»

Vi må se hverandre uten telefoner. Vi må skape øyeblikkene. Vi trenger ALLE å bli sett. Å kjenne at man hører til i en familie, er kanskje en av de viktigste følelsene vi kan gi barna våre.

«Grenser er kjærlighet», og det er viktigere enn noen gang at vi tør å tegne disse grensene i barnas liv. I tillegg får vi ta en hjertesjekk på vårt eget digitale forbruk. Jeg vet at jeg bør justere mitt.

Ordet forventninger er både positivt og negativt i mitt hode. Det er en drivkraft til å nå et mål. Samtidig kan det være et destruktivt, tappende og tungt ord i møte med forventninger du aldri oppnår.

I jobbsammenheng liker jeg at ledere forventer at jeg leverer et godt arbeid. Det motiverer meg når jeg får ansvar med frihet, og når jeg klarer å innfri forventningene. I møte med ledere som forventer det urimelige, for eksempel en mengde arbeid du aldri vil klare å rekke over, da blir forventningene lett en byrde.

Dette har jeg tenkt på en del i forhold til barn, ungdom og skole og det å forvente i rett monn. For hva er rett monn? Hva kan vi foreldre forvente og hva bør vi forvente? Det er ingen tvil om at forventninger er viktig, men hvor mye er godt nok?

Tidene har endret seg, og med snart 22 år i skolen ser jeg at gapet i foreldres forventninger blir større og større. Forskjellene mellom foreldregrupperingene øker.

Enkelte foreldre blir ifølge sine egne ungdommer «aldri fornøyd». Uansett hvor godt barnet presterer, så vet foreldrene hvilke evner og muligheter de har, og kan alltid strekke de lenger. Dette er ofte ressurssterke familier hvor skole har høy status.

For denne typen foreldre tror jeg det gjelder å finne kunsten med å ikke strekke strikken for langt. Når strikken blir strukket for langt, ryker den, og konsekvensene kan bli fatale. Kan resulterer i at barna mister all motivasjon, og presterer langt under foreldrenes forventninger, nesten som ett oppgjør.

Ser også at det i enkelte tilfeller kan føre til psykiske utfordringer. Ungdommene blir motløse, føler aldri at det de gjør er godt nok. Dette må selvsagt sees i sammenheng med presset de eksponeres for forøvrig i samfunnet.

Disse ungdommene trenger å høre at det de presterer er «godt nok». Noe av utfordringene her kan bli at barna tenker «at de som mennesker ikke er gode nok».

Foresatte tenker selvsagt at barna, som personer er det, men ungdommen selv hører ikke det. Enkelte foreldre sier kanskje; «Jeg vet du kan bedre, neste gang tar du sekseren.» Mens barnet troligvis hører at mamma og pappa aldri blir fornøyd uansett.

På den andre siden av gapet har du foreldregruppen som faglig sett ikke har noen forventninger til sine barn. De lar humla suse, og tenker at skolen har all opplæringsplikt.

Her kan fare oppstå, at barna ikke føler seg sett, hørt eller betydningsfulle. De kan i høyeste grad være elsket, ønsket og verdsatt, men støtteapparatet til å nå en del mål for disse barna uteblir. Det er vondt å se.

Hvordan skal vi foreldre
forvente akkurat nok da? 

Ikke lett. Heller ingen fasit.
Like forskjellige som vi mennesker er,
like forskjellig blir svarene.

Jeg ønsker å oppmuntre deg som mor og far til å strekke barnet ditt med omsorg. Velg ordene du strekker de med med omhu. Less på med en haug av kjærlighet. Jeg tror at barn som føler seg trygge og elsket uansett om de innfrir eller ei, får det godt med seg selv. De blir rustet til å møte motgang som livet byr på. De tåler «å gå på tryne» og reise seg igjen! 

I dag vil jeg slå et slag for viljestyrke.

Har du merket deg noen i din nærhet, som bare gjør det de bestemmer seg for. Gir seg aldri. Er stae og strenge mot seg selv, og de mål de har satt seg. Det virker tidvis som de er utrustet med en uovervinnelig kraft. 

Disse menneskene fascinerer meg noe helt enormt! 

Enkelte vil kanskje si at jeg er viljesterk, og ja, på enkelte områder er jeg vanskelig å rikke, men du verden hvor formbar jeg kan være på andre områder.

Hvordan er det med deg?

En god overbevisning, om at jeg fortjener det, kan lett føre til at jeg jeg havner fremfor Netflix istedenfor for trening. Sykt irriterende!

Jeg jobber konstant med å ikke la hjernen være så lettlurt!

I går for eksempel da jeg skrev dette innlegget, så verka hele kroppen. Jeg var på Tabata på tirsdag og ble sykt støl. Himalaya, hvordan hjernen min fortalte meg, at kroppen hadde godt av hvile! Kjære vakre vene hvordan følelsene ledet tankene vill! Det grå været ankom i skumringen i går kveld. Plutselig var det kaldt og guffent i tillegg. Slettes ikke en dag hvor man trengte å gå ut å bevege skrotten.

Du ble vel nysgjerrig på om hjernen lot seg overtale… La bildene tale for seg✌🏼

Tilbake til tirsdag etter trening, da jeg gikk ut av senteret, sukket litt og sa «digg å være ferdig» til ei dame som dro samtidig. Vi lo, stolte, svette og slitne som vi var. Vi var begge enige om at vi hadde vært sykt gode som kom oss ut av sofaen den ettermiddagen. 

I dag synes jeg vi skal feire når viljestyrken vinner. 🎉 Å fokusere på det vi får til er 100 ganger bedre enn det motsatte. La deg imponere over deg selv. Ikke dumt i tida vi lever i! ✌🏼

Hørte en herlig story på Instagram i går. Det var en ung, lovende amerikansk musiker/sanger. Han hadde noen interessante betraktninger som falt i smak hos meg. Jeg humret for meg selv, mens jeg tenkte. «Hm, var det jeg som tenkte ut dette.» Gjenkjennelsen var stor og jeg lo høyt. Noen satt spikeren på hodet.

Har du noen gang møtt mennesker som sier; «Jeg lar meg ikke imponere så lett.» Ofte sier de det i en sammenheng hvor de ønsker å gi et kompliment. Det festlige i situasjonen er at dette ofte blir sagt i en tone, hvor de hever seg et hode over tilhørerne.

De herliggjør det å ikke la seg imponere. I samme slengen legger de ofte til at det er sjelden de gir kompliment. Så når de gir det, ja da teller det virkelig.

Vet ikke om du har møtt denne type mennesker, eller kanskje kjenner du deg selv igjen? Du skal få slippe å svare for deg.

Jeg kunne ikke vært mer enig med den amerikanske musikeren, som sier; «Kan du tenke deg noe så trist! Kan du tenke deg hva de faktisk går glipp av i livet! Og hvilken misforståelse de lever i.»

Tenker de at de er mer kultiverte når de liker mindre? I don’t know. Og meningen min er ikke å arrestere eller svartmale…. men å åpne øynene våre.

La dette være dagens oppmuntring. Er du religiøs så passer det inn i enhver religion. Er du kristen, livsynshumanetiker eller humanist så klaffer det også. «Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg!» 

Vi trenger hverandres ord og oppmuntringer. Mer enn noen gang er ord viktige. Vær raus med gode ord. Gjødsle din verden med det som er godt. Alle liker kompliment. Vær god, alltid!
Du har ingenting å tape. Velg å la deg imponere og inspirere, det vil gjøre deg selv godt også! ✌🏼♥️