Følg drømmen din. Det du drømmer om er det du elsker. Å sette en drøm ut i handling, kan koste deg mye tid og hardt arbeid, men verdien av å følge det, kan ikke beskrives med ord.
Kanskje har du opplevd at noen har knust drømmen din. Det kan være at du har fått kommentarer om at det er umulig eller uoppnåelig.
Spar på disse kommentarene, bruk de som en drivkraft til å komme deg videre.
La aldri noen stoppe drømmene dine. Lev, drøm og jobb hardt for å nå målene dine.Når du følger drømmen din, da blir du lykkelig. Veien til drømmen er en del av gleden. Du blir glad av å følge drømmen i hjertet.
Vær modig, vær nysgjerrig, vær utholdende og gjør det du drømmer om i kjærlighet. Hardt arbeid er verdt det når målet ditt er den drømmen du bærer.
Hva er din drøm? Følger du den? Hvis ikke er det kanskje på tide å gjøre opp status?
Noen ganger i livet må man ta en hjertesjekk, gjøre opp status på hva enn driver med. Er jeg lykkelig? Fyller jeg livet mitt med det som gir mening. Lever jeg, eller følger jeg bare gode rutiner og vaner.
Gjør jeg det jeg gjør fordi det er forventet av arbeidsgiver. Gjør jeg det fordi familie og venner rundt meg forventer deg. Eller gjør jeg det, fordi det er det som gjør meg glad.
Om du hver morgen gruer deg for arbeidsoppgavene som ligger foran deg. Om du synes hver dag er hardt arbeid. Da er det kanskje smart å skape noen endringer i livet ditt.
Jeg snakker selvsagt ikke om å ikke tåle motstand, og komme seg gjennom tøffe ting. Det blir vi sterke av, og det trenger vi. Min tanke er om du har kjørt deg fast i et dypt hjulspor som du egentlig vet at du bør komme deg ut av, kanskje tiden er nå.
Det er kun vi selv som kan endre vårt liv. Noen ganger i livet må vi ta noen sjanser. Vi må følge noen drømmer, og ta noen nye veier. Når vi da står og tenker at det ikke er noe annet sted vi heller ville vært, da tror jeg vi er på rett sted.
Har funnet en inspirerende kanal jeg følger i sosiale medier. I går sto en mann med et timeglass og holdt en tale. Han brukte timeglasset som et bilde på livet vårt.
Vi vet ikke hvor mange timer eller år vi får her nede på jorda. Våre dager er talte, står det i en bok jeg leser mye, men eksakt hvordan de er talt, det vet vi ikke.
Mannen brukte timeglasset som et bilde på livet, og han sa at sanden som lå på bunnen var et symbol på vår fortid.
Fortiden er levd liv. Vårt levde liv kan inneholde så mye. Kanskje har du opplevd en vanskelig barndom, et komplisert ekteskap som endte med skilsmisse, eller kanskje har du gått konkurs og strevd med å få endene til å møtes. Kanskje er du skuffet over mennesker som står deg nær eller kanskje har du opplevd å miste noen du elsker. De fleste av oss har opplevd noe smerte på den ene eller andre måten.
Mannen som fascinerte meg med talen sin sa videre, at om vi fortsetter å se oss tilbake og være opptatt av fortiden, sanden på bunnen, da vil den i stor grad prege nåtiden. Det er så sant, og jeg tror vi alle trenger å se fremover. Ikke minst minne hverandre på det!
I disse covid tider, så vil jeg oppmuntre deg til å prøve å glede deg over våren, søk ut i naturen, la deg begeistre over alt liv som våkner. La symbolikken «nytt liv», oppmuntre deg til at det er en ny tid. Fortiden er forbi. I boka jeg leser mye, sier Skaperen at «Han gjør alt nytt!». Tenk at han som skapte deg sier det til deg også; «Jeg gjør alt nytt!»
Videre i monologen uttrykker gutten seg uten tvil i stemmen, med følgende påstander;
«Om du konkurrerer om å være best hele veien, så prøver du «å overta verden»på egenhand. Om du fokuserer på å samarbeide, så kan du endre verden sammen med en annen person.
Den kraften er stor og mektig.
Istedenfor å konkurrere om å alltid være best, bør vi forsøke å jobbe sammen, utveksle idéer, og bli ett. Da jobber visammen for å gjøre verden til et bedre sted!»
Vanskelig å være uenig med denne gutten. Det er vakre ord om verdier vi alle burde sette høyt. Vi mennesker har ulik grad av konkurranseinstinkt i oss. Og det er enklere fra naturens side for enkelte, enn for andre.
Ønsker du å være en god leder, uansett hvem eller hva du leder, så bør målet være å forsøke å gjøre de du leder så gode som mulig. Jeg tror det krever en trygghet på at du er god nok selv.
Jeg har en klok person jeg beundrer og snakker mye med. En oppegående kvinne, med tydelige meninger om mye.
Vi snakker mye om lederskap, og er begge enige i at skal man lede mennesker, så bør et kjennetegn være at mennesker føler seg bedre etter du har snakket med de. Når mennesker får bruke sine talenter, og man elsker frem det gode, da er man på rett plass.
Jeg kjenner en. Han er mitt største forbilde. Han var en relasjonell og ydmyk leder som tjente de han skulle lede. Han bøyde seg ned og vasket føttene på de han ledet.
Kanskje er du mamma og pappa, og da er du leder i din familie. Ikke se smått på det. Hvordan kan vi best lede hverandre og våre etterkommerne?
Jeg tror i kjærlighet, ydmyket og godhet. Da vil respekten komme, relasjonen blir sterk og etterfølgelsen enkel.
Hørte et interessant intervju i går. En mann snakket om en av våre største utfordringer for fremtiden. Han belyste en del sosiale settinger og vår avhengighet av telefon.
Jeg må ærlig innrømme at jeg må ta sunne valg for ikke å bruke for mye tid.
I intervjuet kom det frem følgende interessante påstander;
Om du ser på telefonen før du sier god morgen til dine kjære, ja da er du avhengig.
Om du sitter med mobilen ved deg mens du er sosial, og kommuniserer digitalt med mennesker som ikke er tilstede. Ja, da er du også avhengig.
Om du sitter i et møte med et annet menneske, har med telefonen ved din side, uansett om skjermen er opp eller ned. Ja, da er du avhengig og i tillegg gir du menneskene i møtet en følelse av å være mindre viktig.
Mye kan sies, og det finnes sikkert utallige svar og meninger om disse påstandene. Allikevel tror jeg det er litt fint å ha lest det. Du tenker deg om en ekstra gang.
For hvem vil at en skjerm skal styre livet? Hvem vil at en skjerm skal ødelegge de viktigste relasjonene i livet. Hvem vil ha et dårligere liv.
Personlig er jeg vokst opp i et hjem hvor tv ikke var en del av dagligstua. Det var egen tv stue, et bevisst valg, som jeg førte videre i min familie. Forstår at dette selvsagt ikke alltid er mulig å gjennomføre.
Noen valg kan vi ta for å gjøre det lettere for oss selv og våre etterkommere.
Er du mamma og pappa så har jeg to tips. «Ta telefonen ut av rommet når barn og ungdom skal sove.» Jeg råder deg til det, for barn er avhengig av søvn. Vet at du vet, men jeg vet, med 22 år i skolen, at dette er et problem. (Trøtte elever som forteller de er trøtte, er et kjent problem.) Appene de bruker er laget med alegoritmer som gjør det vanskelig for dem å stoppe. De trenger vår hjelp, og jeg anbefaler deg, mor og far, og starte fra barna får telefon. I mitt hjem er det like vanlig som å pusse tenna. Telefonene skal ut av soverommet når det er natta. Det er ingen kamp, men blitt en god vane. Og det tror jeg handler om at vi startet tidlig. Det andre tipset har er «å legge vekk telefonene når dere spiser.»
Vi må se hverandre uten telefoner. Vi må skape øyeblikkene. Vi trenger ALLE å bli sett. Å kjenne at man hører til i en familie, er kanskje en av de viktigste følelsene vi kan gi barna våre.
«Grenser er kjærlighet», og det er viktigere enn noen gang at vi tør å tegne disse grensene i barnas liv. I tillegg får vi ta en hjertesjekk på vårt eget digitale forbruk. Jeg vet at jeg bør justere mitt.
Ordet forventninger er både positivt og negativt i mitt hode. Det er en drivkraft til å nå et mål. Samtidig kan det være et destruktivt, tappende og tungt ord i møte med forventninger du aldri oppnår.
I jobbsammenheng liker jeg at ledere forventer at jeg leverer et godt arbeid. Det motiverer meg når jeg får ansvar med frihet, og når jeg klarer å innfri forventningene. I møte med ledere som forventer det urimelige, for eksempel en mengde arbeid du aldri vil klare å rekke over, da blir forventningene lett en byrde.
Dette har jeg tenkt på en del i forhold til barn, ungdom og skole og det å forvente i rett monn. For hva er rett monn? Hva kan vi foreldre forvente og hva bør vi forvente? Det er ingen tvil om at forventninger er viktig, men hvor mye er godt nok?
Tidene har endret seg, og med snart 22 år i skolen ser jeg at gapet i foreldres forventninger blir større og større. Forskjellene mellom foreldregrupperingene øker.
Enkelte foreldre blir ifølge sine egne ungdommer «aldri fornøyd». Uansett hvor godt barnet presterer, så vet foreldrene hvilke evner og muligheter de har, og kan alltid strekke de lenger. Dette er ofte ressurssterke familier hvor skole har høy status.
For denne typen foreldre tror jeg det gjelder å finne kunsten med å ikke strekke strikken for langt. Når strikken blir strukket for langt, ryker den, og konsekvensene kan bli fatale. Kan resulterer i at barna mister all motivasjon, og presterer langt under foreldrenes forventninger, nesten som ett oppgjør.
Ser også at det i enkelte tilfeller kan føre til psykiske utfordringer. Ungdommene blir motløse, føler aldri at det de gjør er godt nok. Dette må selvsagt sees i sammenheng med presset de eksponeres for forøvrig i samfunnet.
Disse ungdommene trenger å høre at det de presterer er «godt nok». Noe av utfordringene her kan bli at barna tenker «at de som mennesker ikke er gode nok».
Foresatte tenker selvsagt at barna, som personer er det, men ungdommen selv hører ikke det. Enkelte foreldre sier kanskje; «Jeg vet du kan bedre, neste gang tar du sekseren.» Mens barnet troligvis hører at mamma og pappa aldri blir fornøyd uansett.
På den andre siden av gapet har du foreldregruppen som faglig sett ikke har noen forventninger til sine barn. De lar humla suse, og tenker at skolen har all opplæringsplikt.
Her kan fare oppstå, at barna ikke føler seg sett, hørt eller betydningsfulle. De kan i høyeste grad være elsket, ønsket og verdsatt, men støtteapparatet til å nå en del mål for disse barna uteblir. Det er vondt å se.
Hvordan skal vi foreldre forvente akkurat nok da?
Ikke lett. Heller ingen fasit. Like forskjellige som vi mennesker er, like forskjellig blir svarene.
Jeg ønsker å oppmuntre deg som mor og far til å strekke barnet ditt med omsorg. Velg ordene du strekker de med med omhu. Less på med en haug av kjærlighet. Jeg tror at barn som føler seg trygge og elsket uansett om de innfrir eller ei, får det godt med seg selv. De blir rustet til å møte motgang som livet byr på. De tåler «å gå på tryne» og reise seg igjen!
