I dag skal jeg reflektere over det å våge å gi slipp! Noen ganger i livet så må vi slippe, for å klare å skape noe nytt. Av og til må vi faktisk slippe tak i det vi tror vi ikke kan leve foruten.

La oss ta en liten opprydning i hodet denne 7.januar! Det er digg å bli kvitt unødvendig bagasje!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det første vi kvitter oss med er;

SKAM

Skam er smerte for sjelen vår! Våre feil er det alltid mulig å få tilgivelse for, om vi bare er modige nok til å sette ord på dem. Den aller beste tilgivelse både for oss selv og for vår verden, er når vi ser en «endret oppførsel». Vi kan alle falle, men hva vi gjør i etterkant er avgjørende for fremtiden. Jeg har selv opplevd å ta et oppgjør med skam, og jeg må si det er befriende når du føler deg fri! Om du er usikker på hvordan gjøre det, fortell det du skammer deg over til en nær venn. Du vil garantert få støtte til å reise deg, og endre dine dager og din karakter!

Det neste vi burde ta et oppgjør med er;

UNNKYLDNINGER

Vi må fjerne alle unnskyldningene våre. De er løgner vi forteller oss selv, for å måtte slippe å innrømme at noe er vår feil. «Det finnes ingen unnskyldning for våre gale handlinger, selv om det ofte finnes en forklaring.» Livet blir skrekkelig slitsomt, om du skal dekke deg under løgn. Det blir vanskelig å eksistere, og du blir vanskelig å forholde deg til for din verden.

Det neste vi bør fjerne fra livet vårt er;

NEGATIVE MENNESKER

Vi velger hvilke mennesker vi vil bruke tiden vår på og med. I enkelte tilfeller er det mennesker som trenger deg, for å komme seg gjennom en tøff periode. Jeg snakker altså ikke om, at vi ikke skal bry oss om «de svake» i samfunnet. Du må bare huske at du og skal leve. Har du venner som støtter deg? Eller har du kun venner som tapper deg for energi? Om du vil vokse som menneske, trenger du også mennesker som fremelsker deg og dine gaver. Vi bør også reflektere over hvordan vår verden opplever oss. Får vi andre til å blomstre? Eller tapper vi folk for energi?

Det neste på lista vet vi at ikke hjelper;

BEKYMRING

Bekymring ruinerer oss. Det ødelegger oss. Det gjør situasjonen mye verre enn den egentlig er. Bekymring gjør ingen nytte, den bare opptar vår tid! Den hiver vi langt vekk!

Det neste punktet er vanskelig, jeg sliter med å bli kvitt dette;

BLIDGJØRE ALT OG ALLE

Når vi skal blidgjøre / «please» alle andre så utsletter vi våre egne behov og grenser. Tilslutt er vi oppbrukt, og har ingenting mer å gi! Det kan være skrekkelig farlig! Jeg snakker til deg som kanskje betegnes av folk rundt deg som veldig snill. Til slutt får du nok. Gi slipp før det er for seint!

Det siste vi bør gi slipp på i 2020 er;

Å PRATE NED OSS SELV

Vi blir definert av de historiene vi forteller oss selv hver eneste dag! Om vi hver dag forteller vår egen hjerne at vi «ikke er gode nok», at vi «ikke klarer å gjennomføre», «at vi ikke ser bra nok ut» eller at det vi driver med «ikke passer for oss». Ja til slutt tror vi på det!

2020 blir et spennende år! Samfunnet er urolig. Nyhetsbildet tidvis skremmende. Vi kan bekymre oss, men hva hjelper det!?

Ingenting! Vil minne deg på at du er unik. Du er mer enn god nok. Fordi du er du! Du har verdi! Og du er høyere elsket enn hva du føler! Punktum.

(Inspirasjon til punktene er hentet fra Sara Snow) 

(Foto hentet fra VG nett)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg leste akkurat på VGnett at de oppfordret det norske folk til å sende deg en oppmuntring kjære Konge!  De skriver at du er sykemeldt grunnet påkjenningene de siste dagene. Vet ikke om du noengang får lest dette. Jeg har aldri snakket med deg personlig, men jeg har i 8 år passert deg på 17.mai med Smestad skole. Og her kommer noen ord til deg!

Kjære kjære Kongen min, takk! Takk for at du er tapper og takk for at du sier ifra at nok er nok. Mørket som du har måtte bære på dine skuldre denne julen, er mer enn hva et menneske kan klare å bære uten å få en reaksjon.

Jeg beundrer deg kjære Kongen min. Jeg beundrer hvordan du er tilstede og viser det norske folk omsorg, tilstedeværelse og Kjærlighet.

Jeg vil takke deg for din åpenhet i nyttårstalen. Takk for at du er en fantastisk konge for ditt folk! For det er du kjære Kong Harald.

Jeg er 43 år, og jeg husker dagen da din pappa døde. Det er i grunn lite jeg husker fra min ungdomstid, men den dagen husker jeg helt klart. Vi møtte opp på skolen, fikk dødsbudskapet. Jeg gråt! Jeg elsket din pappa, og jeg tenkte at det ble en umulig oppgave for noen mennesker å fylle folkekongens sko!

Men kjære kjære Kongen min. Det har du klart! Gang på gang viser du styrke. Gang på gang viser du omsorg, trofasthet og ekte liv! Du er en sann Folkekonge!

Ønsker deg riktig god bedring! Jeg takker Gud for deg!

Tobymac sier;

«Fortell menneskene om fjellene
du har besteget. Dine ord kan bli en side i en annens person overlevelses-guide.»

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg skal ta deg med på ett av mine fjell, det er ganske høyt, en bratt tur, men den ender med den vakreste utsikten! Om du er i en lignende situasjon kan dette kanskje være til hjelp eller til trøst for deg!

For 5577 dager siden opplevde jeg mitt livs verste mareritt. Stedet var Rikshospitalet, jeg var 27år, og opplevde det vakreste og det verste du kan oppleve som mor.

Etter 3 døgn med modningsrier fødte jeg min førstefødte. Da Tomine etter mye smerte endelig kom ut, med ledninger på hodet, løp legen ut med henne.

Jeg ringte min mamma og pappa, og ba de om å legge seg på kne og be! Jeg tror på Gud, og jeg skal love deg han fikk mine tårer, min klagesang, min frustrasjon, mitt sinne og mine bønner denne dagen!

Etter 15 minutter kom en sykepleier inn, og sa at datteren vår slet med å puste. I samme sekund trodde vi hun kom med dødsbudskapet.

Kroppen min hadde vært i helspenn i 3 døgn og livet kjentes totalt meningsløst. «Er hun død?» spurte jeg med gråtkvalt stemme. «Å, nei» svarte sykepleieren. Det hun mente å si var at Tomine slet med å puste, og at hun var blitt lagt på nyfødtintensiven.

Da Tomine, min vakreste skatt kom til verden fikk hun 3 poeng på apgar-score. Det var kritisk. Hun var livløs. Legen som tok henne imot reddet livet hennes. Han reagerte raskt, løp avgårde og fikk koblet henne til en respirator.

Etter to timer var de «ferdig med meg» og jeg ble trillet opp i en rullestol til det vakreste jeg noengang har sett. Når jeg nå sitter her og skriver dette innlegget så renner tårene, for det øyeblikket er sterkt.

Det er brent inn i det innerste av hjertet mitt for alltid.

Tomines brystkasse hoppet opp og ned. Hun kjempet for å få puste. Jeg betraktet henne på avstand. Var livredd for å knytte meg til henne, for så å miste henne. De av dere som kjenner meg vet at jeg elsker å synge, og i hele svangerskapet sang jeg og pratet mye til Tomine inni magen. Jeg måtte ta et valg.

Jeg gikk tett inntil henne, berørte henne og sa; «Hei jenta mi, jeg elsker deg!» I det samme sekund endret pustemønstret til Tomine seg. Hun pustet roligere og sykepleierne kommenterte dette unike øyeblikket.

Timene gikk. Tomine hadde skyhøy CRP og hun kastet opp og hostet mye. Legene forespeilet at hun ble liggende på respirator i to uker. Det som skjedde med henne under fødselen kalles mekoniumaspirasjon. Hun svelget sitt eget fostervann i utrivelsen. Fostervannet var fullt av bek. Dette beket tettet lungene til Tomine totalt. Overlegene på riksen fortalte oss at de aldri hadde sett så tette lunger.

Jeg ville så gjerne ha håp. Gang på gang ba jeg de skjønne legene om å love meg å redde henne så hun ble frisk. Svaret jeg fikk med varme, omsorg og klemmer, var at de skulle gjøre alt som sto i deres makt for å redde henne. De sa også at i løpet av et par døgn, ville vite om hun overlevde eller ikke.

Et par døgn…

Sykepleierne kalte henne den rosa prinsessa. De sa gang på gang at hun var sterk, hun var en fighter og hun var den vakreste ungen de noen gang hadde sett. De fant frem de nydeligste dressene de hadde.

Etter ett og et halvt døgn snudde det for Tomine. Overlegene kalte det en solskinnshistorie. Vi kalte det er under! Det var som om himmelen åpnet seg. Endelig kunne overlegene fortelle med sikkerhet at dette ville gå bra.

I samtaler med de, etter de visste at det gikk rette veien, fortalte de om fenomenet mekoniumaspirasjon. På den tiden, for 15 år siden, ante de ikke hvordan de kunne unngå at dette skjedde. De snakket om respekten for sin egen rolle, og dette var en uløselig gåte. De fortalte meg også at flere barn dør hvert år av dette, og at på den tiden var Tomine det «verste» tilfelle de hadde sett.

I dag er Tomine 15år. Hun er den vakreste jenta jeg vet om, hun danser seg gjennom tilværelsen med er stort hjerte for andre. Hun har ingen varige men.

Det hører til historien at jeg hadde ei venninne som ble minnet om et ord. Og mamma fikk et ord. Sammen sa disse ordene at Tomine kom til å være et bevis på Guds eksistens! Ordene sa at Tomines øyne kom til å stråle, som et tegn på at Gud lever!

Må derfor fortelle et annet nydelig øyeblikk. En mannlig miljøarbeider på skolen kom til meg og sa; «Julie, jeg må bare si det. Datteren din stråler og smiler med øynene!»

Jeg kunne gladelig fortelle om mitt høyeste fjell, som ble til livets største velsignelse! Jeg kunne fortelle om at jeg tror på noe som er LANGT større enn meg selv! Det er godt for oss mennesker. 

Dette diktet (skrevet av Andre Bjerke) fikk Tomine av barnelegen som reddet henne! Evig takknemlig for denne mannen! En engel i min verden.

Denne julen har vi alle blitt presentert for mørket. Det mørket som truer vår forstand. Det mørket som gjør oss rådville. Det mørket vi ikke forstår. Det mørket vi ikke klarer, eller orker å ta ordentlig inn over oss. Det mørket som er så vanskelig å forholde seg til!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi er en hel nasjon i sorg. Vi har satt ord på, at kjærligheten er det vi trenger å gi og å uttrykke. Kjærligheten binder oss på magisk vis sammen her oppe i nord! Kjærligheten tror alt, håper alt og tåler alt!

Vi har opplevd en sterk kongefamilie som klarer å holde seg på beina, og vi har kjent formaningene i marg og bein fra vår tapre gylne diamant – Maud Angelica!

Hva kan vi bruke dette meningsløse møtet med mørket til?

Tobymac har sagt; «Bær dine tragedier i livet som en rustning og ikke som en lenke!» 

Denne mannen, som forøvrig er en unik artist har nylig opplevd smerte og tap av en sønn. Denne mannen taler levd liv.

La meg reflektere litt over sitatet;

En rustning er beskyttelse. Den er god å ha i krigen. Den kan være avgjørende i forhold til vår eksistens!

Hverdagslivet oppleves tidvis som en kamp, men vi kan ta noen strategiske valg.

Tragediene, traumene og opplevelsene vi bærer med oss i ryggsekken, er selvsagt av ulik karakter. Men vi kan velge å la tragediene beskytte oss i møte med andre mennesker. Det kan bli en rustning for oss selv og menneskene i vår verden.

Dessverre har vi mennesker lett for å drukne våre tragedier i skam og skyldfølelse. Tragediene blir da en lenke som holder oss i fangenskap! Mørket har grep om oss, og stjeler vår sjelefred.

Disse strategiske valgene jeg snakker om er ikke lette! Jeg sier ikke at tragedier og traumer er quick fix! Jeg har stor medfølelse og respekt for prosesser!

Jeg tror allikevel at om vi velger å bære våre tragedier i livet som en rustning og ikke som en lenke, så vil livet gå fra mørkt, til grått og på sikt vil lysegrått harmonere med det kritthvite!

La oss gjøre det sammen! La oss leve det uperfekte livet sammen uten masker! La oss være sterke sammen, til å bryte lenker og kle oss i tragediens rustning! 

Aldri gi opp. Du er unik! Bruk familien og vennene dine for alt de er verdt! Alle vil hjelpe. De må bare få lov! Du må bare kaste masken! 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Søk profesjonell hjelp om mørket blir for mørkt. Om gråtonene aldri lager noen kontrast i mørket, søk da hjelp kjære mennesket! Når du ber om hjelp, når du viser din svakhet, da er du sterk!

Den norske folkesjela har blitt berørt denne julen. Ari Behns beslutning om å la mørke beseire livet, berører oss. Det berører marg og bein, og det er jeg glad for!

Det norske folket trenger øvelse i åpenhet. Takk for at dere går foran kjære familien Behn og kjære kongehus!

«Vårt hjerte vet, vårt øye ser. Hvor godt og vakkert Norge er.» Ja for landet vårt er vakkert! Folket vårt er robust. Den norske folkesjela er god. Den er bare så godt pakket inn i luer og skjerf, med høye halser og tunge jakker.

Vi trenger å kaste maska, «kle oss nakne», si at livet tidvis bare er motbakke og kamp! Det er sånn for oss alle. Vi må bare ikke gi opp!

La Maud Angelicas tale til sin elskede far og formaning til det norske folk, om å søke hjelp, runge ut over det nye tiåret vi går inn i.

La dette bli et tiår for åpenhet. Et tiår hvor du vet om naboen har gråtoner eller bare mørke. Et tiår hvor de på jobb får en ekstra oppmuntring og klem. Et tiår hvor ungene våre får høre at de er elsket herfra til månen.

Det er mye storhet å lære i Ari Behns personlighet. Det å bruke store ord, kan være befriende for en bundet norsk folkesjel.

Vi må vekke sjelen til liv! For at storheten er der, det er jeg 100% sikker på! Vi må beseire mørket sammen! Vi kan ikke ha det sånn at svarte natta skal valse rundt og ta fra oss folk!

Avslutter med et dikt av Trygve Skau hentet fra hans insta;

Maud Angelica, i dag  berørte du en hel nasjon! Sannelig er du blitt langt mer enn en gyllen halvmeter. Din fars betegnelse da du du kom til denne verden stemmer. Du skinner! Du stråler av godhet, varme og visdom.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg er dypt rørt over deg, du vrenger sjelen din foran det norske folk, for å hedre din elskede far! Ikke nok med det, du tar ett oppgjør med mørket, du formaner folk til å søke hjelp! For en skatt du er for det norske folk! For en dyrebar diamant du er Maud Angelica.

Tankene mine går videre i medfølelse  for den norske kongefamilien. For en vakker og dyrebar familie. Se hvilke barn som er formet av dette hjemmet.

Når nasjonens far blir filmet da barnebarnet taler, vrenger smertene seg i meg. Øyeeplet hans er fullt av tårer, og kongen ser med varme på Maud Angelica. Han lyser av kjærlighet og omsorg.

Dette er VÅR konge! Empatien for kongen og dronningen, smerten de kjenner over hva deres etterkommere får oppleve, er ikke til å holde ut! Jeg føler med byrden de bærer, og jeg løfter de opp i mine bønner. De bærer en nasjon.

Når alt kommer til alt, om du er kunstner, sanger, konge, prinsesse, sjaman eller prins… så er vi alle bare mennesker.

Mine bønner og tanker går til disse nydelige menneskene i dag. De sørger over pappaen til sine barn og barnebarn, og de må kjempe seg gjennom sine kamper i det offentlige rom.

«Gud sign vår konge god!

Sign ham med kraft og mot

sign hjem og slott!

Lys for ham ved din Ånd,

knytt med din sterke hånd

hellige troskapsbånd

om folk og drott!

Høyt sverger Norges mann

hver i sitt kall, sin stand,

troskap sin drott.

Trofast i liv og død,

tapper i krig og nød,

alltid vårt Norge lød

Gud og sin drott.»

(Norges kongesang)

La oss være en hjertevarm nasjon og la de få sørge. Gi de fred. Gi omsorg. Vise de den storheten som er i vår nasjon! Vise de at vi som nasjon, kan være et gjenskinn av deres godhet!

For vi ELSKER dette landet!

Livet. Døden. Berømmelsen. Ari Behn. Bare et menneske. Et vakkert menneske.

Da jeg fikk beskjeden om at Ari Behn hadde bestemt seg for å forlate livet, kjente jeg på en tomhet og en sorg. Ikke fordi jeg kjente mannen personlig, men allikevel en sorg for at han valgte dette livet vekk. Det var vondt i magen i flere timer. Tankene mine har ofte denne juleferien gått til denne kunstneren og alle hans kjære.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg kjenner en sorg for at noe så vakkert har gått tapt. Jeg liker det særegne, det unorske,  de som ikke er som alle andre! Jeg liker de som er «litt mye». Det som er «litt mye» er vakkert, det beriker og gir til fellesskapet.

Samtidig tenker jeg at de som stadig kritiserer den eller de som er «litt mye», kanskje drømmer om å komme med noe de har på lager.

Men de tør ikke…

Tankene og refleksjonen mine har gått til idealene i samfunnet vårt. Higen etter berømmelse, anerkjennelse, etter å bli sett i de rette kretser, og det å oppnå suksess. Jeg tror medaljen har en bakside. En mørk bakside.

Vi er jo bare mennesker…

Jeg har gjennom livet kjent flere av disse menneskene som higer etter «å slå gjennom» i «min verden». Talentfulle venner og bekjente. Flere av de har også lykkes med å følge drømmene sine. Men jeg vet at medaljen har en bakside.

Vi er jo bare mennesker…

Når alt kommer til alt, uansett om vi heter Bieber, Behn, Bergan eller Ola Nordmann –  når vi legger oss om kvelden i vår egen seng, da er vi alle mennesker.

Avkledd. Alene med sjelen. Sårbare. Krenkbare. Ensomme. 

Berømmelsen, pengene, suksessen, de rette folkene – de hjelper ikke mot vår indre kamp. De kan avlede hjernen, men det fyller ikke tomrommet.

Vi er jo bare mennesker…

I dag går mine tanker til Ari Behn, til barna hans, til kjæresten, til foreldrene og selvsagt til vårt elskede kongehus. Til alle disse menneskene – som bare er mennesker!

Avslutter med en sannhet skrevet av Phil Bosmans; «Slik en blomst trenger solen for å bli blomst,slik trenger et menneske kjærligheten for å bli menneske.»

I all vår sorg og smerte, i alt vi ikke begriper og forstår får vi allefall holde fast i dette.

Å elske hverandre.

Flyplasser er spesielle. Slitsomme, nervøse for enkelte, fulle av glede og fulle av tårer. Jeg kom hjem fra Cuba i går, etter 18 timer på reise, 14 av timene i luften.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

De av dere som kjenner meg vet at følelsene mine ligger tykt utenpå. Tidvis slitsomt, samtidig er jeg på en måte takknemlig for det!

Når jeg da skal lette og lande tre ganger i løpet av et døgn, og barna mine ikke er med, ja da spiller følelsene meg et ekstra puss. Tankene på hva om… kan innhente meg… Erkjenner at følelsene mine var til å ta og føle på i går!

Sto bak en dame, som facetimet med sin voksne sønn, i køen i gaten før vi gikk ombord. Hun hadde Cuba pass, og forlot Havana. Sønnen satt i bilen. De tørket begge tårer. I neste minutt fikk jeg blikkontakt med dama, og tror du ikke tårene mine begynte å renne også.

Det øyeblikket mellom mor og sønn hvor jeg observerte kjærlighet og lengsel, var så sterkt. Jeg valgte å la meg berøre. 

Kom til Gardermoen, så en annen familie. Trolig fra Midtøsten. Far, sønn og bestemor sto og så etter bestefar da han gikk gjennom innsjekkingen.

«Der er han trygt gjennom sier barnebarnet», og vinker til sin bestefar. Øynene hans stråler av kjærlighet og i det bestefar går, ser jeg at gutten får det vondt. Klumpen kommer i halsen min.

Berørt igjen, av kjærlighet. Det blikket den gutten sendte sin bestefar fremkaller sterke følelser ennå, om jeg velger å kjenne etter.

Kjærligheten er ekstremt sterk, om vi velger å la oss berøre av dens kraft. Disse to øyeblikkene jeg hadde, er mat for sjelen. Det beriker og gjør meg takknemlig!

Oppmuntrer deg til å velge å la deg berøre i 2020! Jeg tror det finnes en rikdom der, som metter en sulten sjel!

Hvilke fotspor vil du etterlate deg etter 2020? Hvem har du bestemt deg for at folk skal tenke at du er? Hvem vil du være og hvorfor?

Nyåret kommer og vi opplever å få en second chance. Vi gjør opp regnskap. Tar noen valg. Forplikter oss til vår egen karakter. Eller den karakteren vi vil ha.

Personlig må jeg bestemme meg på nytt og på nytt. På enkelte områder i livet er alt enkelt, men på andre en daglig kamp.

Kanskje er det litt typisk for enkelte av oss i arten? Vi elsker å leve! Elsker å gripe dagen! Ser storheten og sjarmen i tilværelsen. Eller kanskje er det ganske typisk for alle i arten? Bare på ulike områder.

Gikk min siste tur langs Varadero stranden   her på Cuba i morgentimene, småkvalm og elendig etter nok en strabasiøs natt. Tok noen siste bilder. Fanget noen fotspor, og tankene mine var i gang.

Jeg gjorde opp status i eget liv. Hvilke fotspor vil jeg sette? Og ikke minst hvorfor vil jeg sette de!

Vi snakker så ofte om potensial. Har du nådd ditt potensial? Jeg tror vi mennesker har langt større potensial enn hva vi selv tenker. Avhengig av miljø og mennesker som enten drar oss fremover eller trykker oss nedover.

MEN jeg tror også at jakten på potensial kan være en forbannelse! Man finner jo aldri hvile. Og tror vi virkelig i 2020 at lykken i livet handler om potensial?

Jeg tror ikke. Sier ikke at det er galt å strekke seg, vokse, men ber deg innstendig om å tenke på hvorfor! Tenk heller på hvilket potensial du har til å elske og bety noe i «din verden»!

Jeg ønsker at mine fotspor etter 2020 skal  sette spor i andres hjerter. Spor av tilstedeværelse, takknemlighet, oppmerksomhet, nærhet, omsorg, arbeidsiver, glede og fred!

Hvilke spor vil du sette? Hva vil du bli husket for etter dette året? Hvilke spor tror du viskes lett ut? Hvilke blir værende? Og hva betyr egentlig noe?

Ha en strålende dag! 

Svensken kom lykkelig, smilende til meg på stranda i går! «Julie, du måste komma! Det är fantastiskt! Jag måste visa dej något!» Han hadde egentlig akkurat startet sin daglige «promenad.» Jeg pleier å være med, men kroppen er ikke helt 100. Jeg lå på stranda,  var i New York, fifth avenue med Louisa Clark. Svensken var overbevisende og dro meg ut av boka og opp av solsenga.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi kommer opp på platået rett overfor stranda. Og der er det full fest! Det var glede, smil, pynt, dans, levende musikk, amerikanske biler, barbeque, salgsboder, fruktdisker, salatbarer, ballonger og konkurranser.

Jeg stoppet en dame som serverte og spurte om det var en spesiell dag. «Ja, det er Cuba-day», svarte hun. Jeg tenkte å spørre om det var en spesiell dag i året, men før jeg rakk å spørre sa hun; «Vi har det hver lørdag!»

Det er helt konge! Jeg elsker Cubanere! Fest hver lørdag! Yes, man! Cuba har skjønt det! De feirer livet! De er så uredde! De lever! De følger rytmene! De er nære! Sjelden ser du de med mobil. De ser hverandre! De er med hverandre! De har øyekontakt!

Stramme, kjekke, barske cubanere er med mer fyldige og kraftige kvinner. Idealene er fra kulturen. Former er bra for kvinner! De er ikke ødelagt av sosiale medier som forteller dem om hvordan idealene skal være! Hvor kvinner skal se ut som unge tenåringsgutter!

Ååååååå, som jeg skulle ønske at samfunnet vårt gjorde et grep i loven! Strengere grep, som sa noe om tilgang til sosiale medier og smarttelefoner!

Du som er ung tenker kanskje jeg er gammeldags? Og ja det kan jeg gjerne være! Skal fortelle deg hvorfor. Jeg fikk min første Nokia da jeg studerte på 3.året, i Bergen. Jeg var 21! Jeg har klart meg helt fint! Du ville overlevd! Følg med videre!

Jeg jobber med barn og ungdom, og jeg har mange venner rundt omkring i Norge som gjør det samme! Mange er samstemt med meg om følgende;

Problemet er ikke dere kjære barn og ungdommer. Det er de som satt dere til verden som eier problemet! De klarer ikke sette grenser. Dere kjenner sosiale medier og tekniske duppeditter bedre. Foreldrene deres tør ikke sette grenser. Foreldrene deres har sovet for lenge. Jeg tror ubevisst. Det er ikke vondt ment!

De har lekt «venner» med egne unger, når det de burde gjort var å sette grenser! Grenser ER KJÆRLIGHET! Det er ansvarlig kjærlighet!

Kjære voksne som leser; foreldregenerasjon – det er deg og meg!

Hvem skal skape karakter i barna våre om ikke vi gjør det? Hvem skal fortelle en 7 åring at hun ikke trenger Snapchat, om ikke du gjør det kjære mor? Hvem skal fortelle en 12 årig gutt, at GTA gir et totalt vridd bilde av verden? Far, hvor er du? Vil du at ditt barn skal få poeng for å voldta kvinner som ser ut som modeller? Eller for å kjøre over nyfødte barn? Om du svarer at det ikke er så farlig, så kjenner jeg hvordan sinnet i meg koker! Det er farlig! Det er ditt elskede barn sitt sinn som blir ødelagt! Ta ansvar! Vær voksen! Ikke for meg, men for ditt elskede avkom!

Kjære regjering! Jeg ber på mine knær, med et varmt hjerte. Et hjerte som blør for generasjonen som vokser opp! KJÆRE leder vær så snill, stå på barrikaden og ta grep! Kom med noen nye lover! Ikke si at det er for seint!

Her på Cuba røyker de overalt. Inne og ute. Det har vi klart å gjøre noe med i Norge! Da jeg var ung røkte alle overalt!

Kampen barn og unge står i er hard! 40% av hele Internett er porno! Vi må beskytte de! Smarttelefoner og Internett vil ødelegge neste generasjon med den tilgangen barn og unge har! Hør på russesangene som spilles året gjennom. De fleste 17 åringer har ifølge statistikken ikke debutert. Allikevel er pornoindustriens språk en del av de. Hvorfor?

Les det jeg har skrevet over!

Kjære engasjerte, varme, gode politiker, vær så snill ta opp kampen. Kom med et nytt lovforslag!! Gi mine barnebarn en annen start! Smarttelefoner bør ha en aldersgrense! Sosiale medier og pornoindustrien bør sikres bedre! Skap noen kreative «murer». De unge trenger beskyttelse for sinnet!

Come on Norge! Come on norske mann i hus og hytte! Vi elsker jo dette landet!