En pappa i livet skulle alle ha. Dessverre er det mange barn i Norge som vokser opp uten en trygg fast havn, som en pappa kan være.
Du kjære pappa, hvor enn du er, ikke se smått på oppdraget ditt! Du er uerstattelig!
En far som ser deg, som støtter deg og som elsker deg for den du er, er verdt mer enn alt. Ingen mamma i verden kan ta din plass pappa. Du er viktig.
Kanskje trenger ikke en pappa alltid å si med ord, at han elsker deg. I nærværet og i omsorgen kjenner du deg allikevel høyt elsket. Å kjenne seg elsket uten ord er vakkert. Det er ekte og like sant.
Håper du kjære pappa i Norges land, har hatt en fin dag. Du er unik og viktig.
Vet ikke hva du tenker, eller hvordan du har det i disse covid-19 tider. Aner ikke hva som trigger ditt temperament, gjør deg redd, eller hva som får frem følelsen av tristhet og håpløshet.
Koronapandemien vekker mye følelser hos meg. Følelser på godt og vondt.
Jeg kjenner folk som kjempet for livet i forrige runde av nedstengningen. Folk som klarte seg, men som fortsatt strever. Kjenner nå på motløshetstanker over medborgere som klager på nye restriksjoner. Mennesker som ikke forstår, eller vil forstå alvoret i situasjonen vi som nasjon befinner oss.
Runde 2 med strengere restriksjoner er her. Plutselig er nærmiljøet mitt berørt. Avisene skriver om at klasser er gått i karantene. Hjertet mitt slår noen ekstra slag.
Følelsen av uvisshet for fremtiden preger oss. Hvor lenge skal dette vare, og hvem av oss vil viruset ta. Tusen tanker fyller hodet. Hvordan være en god samfunnsborger. Hvordan elske hverandre på avstand. Hvordan skape lys i mørke dager. Hvordan formidle det håpet jeg selv har i hjertet. Hvordan formidle «den freden som overgår vår forstand.»
Denne tiden minner meg om at livet er fantastisk. Jeg blir avstandsforelsket i selve livet. Alt jeg tok som selvfølge tidligere er nå begrenset.
Gjennom tunge tider skapes gode tanker. Sånn er hodet mitt skrudd sammen. Det finnes alltid noe godt. Jeg tror dette er et valg vi alle kan velge å ta; «Velge takknemlighet.»
I dag er min oppfordring til deg å lete etter det fine i din dag. Vi kan gjøre mange grep for den psykiske helsa vår. Ta frem gode minner.
Jeg er takknemlig for at jeg er frisk, for at sola skinner, og at sjøen kun er et steinkast unna. Jeg er ikke på Maldivene, men jeg har gode minner som løfter meg en novemberdag.
Naturen er rekreasjon for en sliten sjel. Ta deg en tur ut. Nyt luften. Kjenn at du lever!
Spis kake, og gi litt ekstra kjærlighet til pappaene der ute. Jeg har verdens beste pappa. Og gleder meg til å gi han litt ære.
Og verdens skjønneste og kuleste bonuspappa til mine 2 🤘🏽 Jeg er rik!
I dag må du snakke med deg selv! Omfavn deg selv litt. Vær litt snill. Det er fredag, du fortjener det!
»Hei selv, i dag skal jeg være snill. Jeg skal fortelle deg at jeg er bra nok, og at motgangen jeg står i vil gå over. Kjære selv, ikke mist motet. Koronaen skal ikke vinne.
Jeg skal ta grep over negative tanker som prøver å ødelegge meg. Jeg skal kneble tankene som prøver å trykke meg ned, de som prøver å snike seg inn overalt, de som forteller meg at jeg ikke noen gang vil bli god nok.
Jeg tar grep. Denne kroppen her skal jeg leve i til jeg blir gammel og grå. Rynkene forteller en historie, om livet. Livet er jo vakkert. I hvertfall veldig ofte!
Kjære selv, jeg er god nok. Skapt for en hensikt. Skapt til å elske og bli elsket. Det holder lenge det! Jeg er mer enn god nok! Så da vet du det kjære selvet!»
«Har du pussa opp?», sa han med et smil rundt munnen. Jeg brøt ut i latter, da jeg tenkte, at han så at jeg hadde «sparklet» over kvisene en 44 åring definitivt ikke skal ha! 😂
Svarte selvfølgelig, ja vi pusser opp, men at jeg måtte innrømme at det var svensken som er sjefen for det! Sønn av en malermester.
Neste dag lød det «Nytt fint antrekk!», med den samme herlige latteren. «Ja, altså ikke meg», sier vedkommende og gliser.
Kan du tenke deg noe finere enn mennesker som oppmuntrer. Mennesker som ser deg, en tung regnværsdag. Mennesker som skinner, med de vakreste strålene, inn i hjertet ditt.
Jeg er heldig. Jeg har mange av disse menneskene på min arbeidsplass.
Du kan utgjøre en forskjell for de du møter. Gå på jakt etter det fine i din verden. Det er mye vakkert der ute.
Utfordringer blir enklere sammen. Perspektivet utvides. Kunnskapen øker. Valgene blir lettere. Motgangen mindre.
Å være sterke sammen er en nødvendighet når livet møter deg i døra, eller når arbeidsoppgavene drukner deg i motløshet.
Fellesskap er noe av det vakreste som er skapt. I det du kjenner på følelsen av å høre til, og at noen «har ryggen din», da skjønner du at du er skapt til nettopp dette; «Å elske og bli elsket.»
I dag er oppmuntringen nettopp det! Gå ut og «elsk» din verden. Blås liv i mennesker, som trenger en «touch» av din varme. Du kan bety hele forskjellen for et menneske. Ikke se smått på det du har. Du er unik!
Vi trenger alle å høre at vi er ønsket, elsket og betydningsfulle for noen i vår verden.
Hvordan skal vi hjelpe hverandre til å få denne stabile grunnmuren i livet, at vi faktisk forstår at vi er gode nok.
Det uperfekte menneske med flekker og bretta kanter er mer enn godt nok. Vi tenker det alle, vi er rause mot hverandre, men kriger mot vår egen mislykkethet.
Kanskje tid for å starte en mer frigjørende tale. Sette ord på det som kan være nært og kleint å si. Tørre å by på det som virkelig varmer et annet hjerte.
Korona krever. Det koster. Folk strever. Det knuser drømmer, men det gir tid til å drømme nye drømmer. Det gir rom for ettertanke og tid til å sette ord på det vi alle trenger å høre.
Personlig trenger jeg å oppleve at jeg er ønsket. Hva trenger du? Hvordan gir du andre mennesker følelsen av å være ønsket eller elsket.
Ikke snakk om hvor stygg kroppen din er. Hvor mye valker eller rynker du har. Ikke snakk om kilo du må ned eller kilo du har gått opp.
Hvorfor?
Gi barna dine et annet fokus. Hva vil du at de skal fylle sine tanker med. Greit at du jobber på å selv nå et mål. Kropp er viktig i helsesammenheng.
MEN kropp kan også bli fryktelig for den psykiske helsa. «Mislykka kropp» blir ofte omgjort til tunge tanker og følelsen av å ikke være god nok.
Selvsagt skal vi som foreldre fremme en sunn livsstil. En normal livsstil, med moderat inntak av sukker og karbohydrater.
MEN pass på å gjøre det med det rette fokuset og den rette drivkraften. Fokuset på å leve lenge. På hva det gjør med organer. Fokuset på helse og bevegelse, og fokus på lykkehormonet som kommer i sving når vi er i aktivitet. Ikke fokus på hvordan vi tar oss ut for resten av verden.
Verden ser innover. Den ser ikke deg. Du og jeg skal leve med oss selv. Alene. Inni våre egne hoder. Vi må velge tankene og fokuset med omhu! Du har dyrebart materiale du former, velg med et kjærlig og stort hjerte hva du fyller det med.
Det var enkelte av kollegaene mine som prøvde seg på; «Bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen.»
Gutter, dere kunne ikke tatt mer feil. Nå er jeg vel hjemme på Sørlandet, men elvebyen Drammen har virkelig fått en «glow-up», som ungdommen kaller det. Byen er utrolig fin. Og det er nesten vondt å reise derfra
Dagen i dag leverte også på alle måter. Besøkte kirka jeg gikk i fra jeg var 1-19 år🤘🏽 Det var fantastisk.
Endte på Drammens beste pizzarestaurant. Ingenting var endret. Fargene, smaken og venterundstykkene var de samme.
Turen hjem farget Skaperen himmelen i de vakreste farger.
Vi var alle enige om at vi var heldige som hadde hverandre. Familie, det vakreste Gud har skapt.
I dag får du en bildekavalkade. Jeg svever på en sky. Denne helgen har vekket liv i tusen minner, og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for livet, og menneskene jeg har rundt meg!
Første huset jeg bodde i. Skaugumveien. Her lærte jeg å gå! Her satt jeg også tunga fast i rekkverket, det var en kald vinterdag, jeg var nysgjerrig på livet.
Første skolen jeg gikk på. Her gikk jeg fra 1.-4.klasse. Solberg skole. Hver morgen sang vi «Herregud ditt dyre navn og ære», deretter ba vi Fadervår.
Andre huset jeg bodde i. Bergåsveien. Her fikk jeg min første husarrest.
Karidammen, her badet vi ofte på kvelden, på varme soldager.
Her var det kiosk da jeg var liten. Kiosken het Alvilde. Her fikk du 20 salte drops for 2 tomflasker.
Her er det siste huset vi bodde i. Skolebråtan. Mulig at det var her jeg fikk mitt første kyss. Det var iallefall her tenåringsoppgjøret ble tatt.
Her var det godiskiosk, og her jobbet jeg hver mandag fra jeg var 13 til jeg var 18. Kiosen het Ronnys. På den tiden kostet en 10pkn Prince 21kr, en 20 pkn 39,90 og en Petterøes nr 3, 64,90kr. Hilsen en som er over middels ødelagt i hjernen av tall, tall som fester seg og ikke forsvinner.
Her gikk jeg på ungdomsskole. (Svensedammen.) Og opplevde mye som er verdt å skrive om. Opplevde å få vakre skrevne lapper i lomma, som snudde verden opp ned. Kan enda fremkalle den euforiske følelsen.
Her gikk jeg på videregående. Den gang het det Drammen gymnas, og løpetreneren til SIF var gymlæreren. Hadde forøvrig en FANTASTISK norsk og historielærer som het Torgeir Thunshelle.
På denne cafeén; Picasso, har jeg utallige gode minner fra ungdomstiden. Mye varme følelser.
Gårsdagen var, som dere ser, magisk! Våre skjønne Hasseløyvenner disket opp med skjønne kaker og nydelig vennskap. Mennesker som har betydd og betyr MYE i livet mitt!
Kvelden endte her. Stallbiffen hadde vi ikke spist på 25år, men den leverte. Interiøret var likt og «venterundstykkene» smakte fortsatt magisk. Nå skal vi snart ned til en lang og god frokost!
