Vi var akkurat ferdig med fredagstacoen. Barna slappet av før ungdomsklubb, og jeg endte opp med VG.

Petters pressekonferanse treffer meg rett i hjertet. Sitter med klump i halsen og tårer i øyekroken, etter et sterkt syn av en angrende mann. Det gjør fysisk vondt å se hvor vondt han har det. Han sitter alene. Besvarer alle spørsmål. Uttrykker at han er glad for at han ble tatt. Erklærer sin skyld og sier han trenger hjelp.

Du kan si hva du vil om mannen, men jeg synes han er fantastisk. Selvfølgelig er det et helt vilt liv han har levd, og jeg forsvarer på ingen måte det han har drevet med.

Petter har allikevel alltid fascinert meg, han er unik og helhjertet i alt han gjør. Han ber det norske folk om unnskyldning, men presiserer at han ikke ber om medfølelse.

Kanskje mer enn noen gang, er det akkurat det vi bør gi han. Mer enn noen gang bør han få greie på at han er «god nok». Vi kan bare gå i oss selv alle mann. Ingen er feilfrie. Livet her nede er for kort til å ikke elske og heie på hverandre.

Jeg håper av hele mitt hjerte at han får den hjelpen han trenger. Ungdommene som han er forbilde for, får nå svar på hvordan narkotika kan ødelegge et liv.

Takk for at du er ærlig om det Petter. Dette trenger ungdommer i dag å høre. Takk for at du fornedrer deg i alvorets stund, og sier du er narkoman. Du gjør ikke saken liten, men du viser mine tenåringsbarn alvoret i dop. Takk for at du velger å ta avstand. Jeg håper det hjelper deg i kampen du nå skal kjempe.

Jeg heier på deg Petter.

Reklame | https://c.mtpc.se/tags/link/2220402

Vet ikke hvordan livet ditt er akkurat nå kjære leser. Hva som tynger ditt hjerte, trykker deg ned eller gjør deg motløs. Jeg vet at livet er ufullkomment, og jeg personlig trenger kraft fra noe større enn meg selv.

I vennegjengen min deler vi livet, det ekte livet. Lite visste man som tenåring av hva livet kom til å by på. Det er en umulig oppgave å forberede seg på «livet».

Utfordringer på den ene eller andre måten har berørt mine venner. Det går i sesonger og perioder, men vi har alle kjent på tap, sykdom, skuffelser og smerte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For sånn er livet.

Per Fuggeli sa at vi mennesker må lære oss å bli glad i det som er godt nok, og ikke i det perfekte.

Om det er deg, og du kjenner at uansett hvor sterkt du prøver, når du heller aldri grensen «god nok».

Til deg har jeg lyst til å si at det finnes en, som gir deg fred som overgår all forstand. Han formet deg i sine hender, og Han kjente deg FØR du var et foster.

Gina Tricot

Han mener at du er mer «en  god nok.» Hjertet ditt kjenner han, bedre enn noen. Han bryr seg om hjertet ditt. Han kan lege din sorg, og ta vekk din frykt og angst. Fred etterlater han deg. Det er en fred som overgår all forstand. Du får ro og tankene får hvile. Anbefaler deg å snakke med han.

Klem

Reklame | https://www.farmasiet.no

Covid_19 er ikke som en film med en rask og endelig slutt. Nei, vi kan mer sammenligne det med en serie, og vi må nok beregne flere sesonger, sa de i pressemeldingen i ettermiddag.

Men denne uken har smitten flatet ut, og færre er smittet enn forrige uke. Det er fantastisk! Du tenker kanskje at det er lite fantastisk med situasjonen, men kjære leser, det norske folk har skjerpet seg.

Vet ikke på din arbeidsplass, men der jeg jobber er det nye samtaleemnet blitt, hvor herlig den nye antibacen er. 😂🤘🏽 Den er fuktgivende og greier. Du forstår vi hadde nemlig et par flasker som luktet helt borti natta. De er borte, så nå er det bare fryd og gammen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kurven av antall smittede i Norge flater ut, og vi har trolig en vaksine som kan testes ut rundt juletider.

Jeg blir så takknemlig! ♥️🙏🏽

Takknemlig for et tydelig, varmt og godt lederskap i vårt land. Takknemlighet er mitt sterkeste våpen i vanskelige dager. Hva er ditt våpen?

«En ring av gull
En riktig stor
Med plass til alle hender
Der ingen er størst, der ingen er minst
Der ingen er først, der ingen er sist
Vi holder fast, så alle kjenner
at ringen er smidd av gode venner»

Dette er hva vi lærer de små i skolen. Vi lager en ring av gull med plass til alle. Med rom for alle, og hvor du er god nok som du er. Ingen trenger å føle seg små. Om du er først eller sist spiller ingen rolle, for livet er ingen konkurranse. De blir trent i å ikke gi slipp, bevare vennskap, kjempe for det gode og stå sammen i motgang. 

Kjære influenser hvilke verdier kjemper du for. Hvilke verdier ønsker du at skal forme dine barn når de en dag kommer?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg bare spør. Ikke for å være frekk, men jeg lurer. Jeg lurer veldig på om du forstår hvilken påvirkning du har på neste generasjon. Også lurer jeg på om du har tenkt på hvordan det er å være tenåringsmamma.

For om du tenker på din påvirkningskraft, ja da lurer jeg på hvilke verdier du egentlig har. Og jeg liker deg godt, så mest sannsynlig trenger du bare å bli mamma eller pappa for å skjønne mine spørsmål.

Problemet mitt er bare at da er mine tenåringer voksne. Så nå kommer noen spørsmål i kjærlighet, som jeg gjerne skulle hatt svar på.

Tenker du at jenta de på 15 skal kjempe kampen om å få lov å vise «nipler» på Instagram? Tenker du at det beskytter henne. Gir henne verdighet. Gjør henne unik.

Tenker du at du skal lære tenåringene dine at når du er rik og har mulighet til å reise, så gjelder ikke koronareglene?

Mest sannsynlig har samfunnet god kontroll på korona når du får barn, men tenker du at det finnes egne snarveier for de med «sosialmakt»? Egne regler, fordi dere er mindre utsatt for smitte. Jeg bare lurer for jeg ønsker å lære barna mine om rettferdighet og samhold.

Ønsker du å lære opp jenta de til å bli motstandsdyktig?

Eller tenker du at det er helt ok at hun forteller «hele verden», at hun er utslitt når hun har shoppet en hel dag. (Og egentlig ikke betalt en krone for det, for alt er spons.) Jeg bare lurer. Er det skrekkelig tungt å gå fra negldesigneren til stylisten?

Du skjønner jeg kjenner mennesker som vasker gulv en hel dag. Kvinner som stråler, og som har en arbeidsmoral jeg ønsker at mine barn skal lære noe av. For å sette det i perspektiv.

Jeg lurer også på kjære influensere hvordan gutter dere ønsker å ha i Norge.

Hvordan sønner vil dere oppfostre?

Synes dere det er gjevt om sønnen deres  «fyker over» hele venninnegjengen fordi han kjeder seg og fordi han har kropp til det? Jeg bare lurer, for jeg ønsker at min sønn skal skjønne at karakter og respekt for kvinnenes følelser verdsettes. Jeg ønsker at han skal forstå begrepet verdighet.

Jeg synes få av dere bruker stemmen på å si imot deltakere i reality. Er det fordi det er innafor deres verdier?

Jeg skal stoppe nå.
Jeg kjenner jeg blir helt svimmel av å tenke på at det skal fødes barnebarn og oldebarn inn i denne verden. Noe må skje! Please, hjelp meg! ♥️

Hjertesukk fra

Vet jeg høres ut som en olding i overskriften, men kjære leser bli med meg på en ettminutts reise, gjennom mine øyne. 

Sosiale medier kan man si mangt om, i et lærerliv er det fint, fordi du kan følge mennesker du har investert hjertet ditt i.

21 år i skolen, har resultert i mange rørende samtaler. Det har vært mange barn på mitt fang. Rikelig med sår er plastret, konflikter er håndtert og utallige kjærlighetssorger har passert.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har møtt de underligste unger, de bekymringsløse, de kreative, de mest sårbare og de som eier hele verden fra de står på to bein.

Det er vidunderlig hvordan de alle er unike, og hvordan de alle får sin egen plass i hjertet.

Min første ordentlige klasse, er nå blitt voksne. De er blitt mammaer og pappaer. De er eldre enn det jeg var, da jeg startet å forme dem.

De poster nå første skoledag, med sine egne barn, på sosiale medier. De er blitt psykologer, dansende politimenn, resepsjonister, selvstendig næringsdrivende, advokater, hudpleiere, aktive idrettsutøvere, leger, filmregissører og stuntmenn. Jeg kunne fortsatt…

Det er fantastisk å se! Du tenker kanskje at vi glemmer barna når de er ferdige i vår klasse? Der tar du skrekkelig feil.

Barna følger deg resten av livet i større eller mindre grad. Jeg har sunget i elevers konfirmasjoner, i foreldrenes begravelse og jeg har vært gjest i bryllup. Ukentlig er det messenger, eller ig chat med dem.

Et lærerliv er ikke et A4 liv. Og nettopp det gjør det ubeskrivelig utfordrende, men også spennende og meningsfullt.

I senere tid får du greie på at du betydde noe helt spesielt for en elev. En elev du tenkte, at slettes ikke trengte det du gav vedkommende. Det er rørende, men også ganske skremmende. Alvoret tynger når vi får disse tilbakemeldingene.

Det jeg kan bety som lærer, det har jeg lært meg at jeg ikke skal se smått på.

Det å bety mye for et menneske, gjør yrket også alvorlig. For det jeg kan bety i negativ forstand, vil også prege og forme et barn. Det gir meg stor respekt for jobben.

Det skumleste med jobben er å følge de elevene, hvor du var bekymret for hjemmeforholdene. De du meldte bekymring på videre i systemet. De som gråt i armene dine, og som aldri fikk den hjelpen av systemet, som du så de trengte. 

Det gjør bare vondt. Du sitter igjen maktesløs, og den eneste trøsten du har, er at du forsøkte å hjelpe. Du fulgte plikten.

Å kjære lærer, som leser dette innlegget; Vi må forsøke på nytt og på nytt. Utøse omsorg og varme. Forme fremtiden med kjærlighet, med store hjerter og klare tanker. 

Til deg som kjenner en lærer. Vit at han eller hun ikke ser smått på deg og ditt liv. Du er unik!

Klem fra

Jeg har fundert på hva som får mennesker, som fra samfunnets side anses som populære og vellykket, til å ta valg som får livsforvandlende, kjipe konsekvenser.

Mennesker som har oppnådd suksess. Blitt hyllet som helter. Beseiret konkurrenter. Mennesker som kunne forsørget en hel landsby. Hvorfor får de ikke nok? Eller er det det det er snakk om; «Å få nok!?«

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg tror det handler om noe annet. I all ydmykhet ønsker jeg ikke å fremstå som noen «besserwisser», dette er hva jeg tror.

Jeg tror det handler om tomhet. Materiell tilfredsstillelse eller suksess i karriere, vil aldri fylle tomrommet i hjertet vårt. Vi er skapt for en hensikt, tror jeg. 

Vi er ulikt skrudd sammen. Enkelte mennesker søker stadig et rush, mens andre elsker TV og strikking. Enkelte må strekke seg, utvikle seg og oppleve, mens andre helst vil ha det som de alltid har hatt det.

Mennesker som har en indre driv på å oppnå et mål, jobber ofte knallhardt. Om målet er materialistisk betinget eller om fokuset er karriere, så tror jeg at når målet er nådd, blir der vakuum. Et vakuum som spiser deg opp innvendig.

Alene tilbake på rommet sitter de og tenker; «Javel, var dette alt? Var dette det jeg jobbet for. Hvor forsvant lykken?»

Ensomheten kan komme jagende, og spørsmålet blir et spørsmål om identitet. «Hvem er jeg når jeg er bare meg, alene.  uten suksess?»

Jeg tror det er en som kan fylle tomrommet. Vi mennesker kan søke i det uendelige etter lykken, men jeg tror den finnes hos han som skapte deg. Han gir deg identitet. Han tåler hele deg fordi du er et av hans mesterverk .

Forventningen lå i lufta. Spenningen var til å ta og føle på, da hun sto der med fletter og sløyfe, og han med caps og ny shorts. Følelsene som var gode på den ene siden, og grusomme på den andre.

Spenningen ved å gi fra seg det kjæreste man har, til andre voksne. Vil de tåle barnet mitt. Vil de forstå barnet mitt. Bryr de seg egentlig om barnet mitt?  

Overlate ansvaret. Innse at man selv taper kontroll. Det er hardt og brutalt.

Første skoledag. Gi slipp. Våge å gi slipp. La 6 åringen stå på egne bein. Finne doen, huske matpakka, få seg venner. Klare å si nei til urett. Være en god venn. 

Det viser seg gjennom årenes løp, at vi mennesker er ganske gode på å tilpasse oss. Finne oss tilrette i flokken. Bry oss om hverandre. Vi har lett for å elske og lett for å tilgi. Vi er gode på å tåle.

Dette kommer til å bli en strålende høst kjære mammaer og pappaer. Sier det like mye til meg selv. Hun som svever på bildet er nå på nytt «gitt videre». Det er hardt for mammahjertet å gi vinger, men det er det eneste som fungerer.

Trøsteklem fra sosiallæreren 

Av og til lugger livet. Kanskje er det ikke deg personlig som har det tøft, men omstendigheter rundt fører til at bare det å eksistere, kan være en byrde.

Du tenker, at endelig har du nådd toppen. I rettferdighetens navn bør motgang fordeles.  Men neida, plutselig i horisonten dukker det opp enda en ny bakke, og en ny høyde å bestige.

Innvendig fatter du ikke hvordan du skal bestige den. Og du fatter ikke hvordan styrken din skal takle denne påkjenningen. Du har ikke mer å gå på. Tårene sitter lett og livet blir strevsomt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Kjenner du deg igjen?

Det er lett å bære motløsheten inni seg. Tenke at man kommer seg gjennom det alene, og i perioder klarer man det, men er det alltid det smarteste? 

Jeg har en mirakelkur i livet.

Det er relasjon med venner. Venner som gidder. Venner som ser deg, som kjenner hjertet ditt, som på øynene dine leser hva du trenger. De omfavner deg så du kan være liten og puslete. De gir deg ikke valget om kjærlighet, de utøver, leger sår og gir krefter.

Jeg har flere sånne engler i mitt liv. De omslutter og elsker. Vi deler livet, og troen på at Skaperen gir oss styrke når vi ikke lenger klarer å gå selv.

Det er livets vakreste gave til oss. Fellesskap. I dag på en mandag vil jeg oppmuntre deg til å investere i venner, det er solid, ekte og meningsfullt.

📸 @jantelov instagramprofil

Hvem er du når du er alene?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Du ja, kjære menneske. Du dødelige menneske. Du, som trakasserer andre med dine kommentarer. Du, som ikke holder deg til sak, men utsletter andre med kommentarene dine.

Forstår du at forsurer samfunnet og er et dårlig eksempel for neste generasjon. Jeg ønsker ikke å trykke deg ned, men bevisstgjøre deg.

Sosiale medier er nytt for oss litt eldre. Jeg er 43, og fikk min første mobil da jeg var 21. Det betyr at du som er 60 og eldre, fikk telefonen da du var 50-60 år.

Veien for å kommentere andres nederlag i avisa i min oppvekst, var lang. Du måtte skrive brev, kjøpe frimerke og sende debattinnlegg til avisa. Tenk hva min generasjon ble spart for.

Sosiale medier nå er åpent for alle. Og realiteten er tragisk. Mennesker henger ut alt og alle, også folk som ligger nede.

Dessverre vokser mine tenåringsbarn og elever opp med dette. 

Kommentaren jeg fikk fra 15 åringen da hun fikk vite om Petter Northugs råkjøring og besittelse av kokain, var «det kan ikke være lett å leve i det presset han gjør. Håper han får hjelp.»

Kjære deg som kommenterer, som slenger ut krenkelse på krenkelse. Tenk deg om. Vær så snill. Det er ikke hjelp du gir.

Det er ikke lett å være menneske. Alle med litt fornuft skjønner at Petter trenger hjelp, og at mannen har det vondt. Tenk deg om hva du skriver.

Tenk om det var deg.

Jeg kjenner en mann. En mann som mange mennesker så opp til. De fornemme menn hadde grepet en dame i hor, og ville steine henne. Mannen som var godt likt sa til menneskene rundt; «du som er uten synd kan kaste den første stein.» Det ble ikke kasta så mye stein. 

Tenk på de mørkeste sidene av ditt liv. Tenk om de hadde blitt smurt ut i media. Hadde du likt det? Hadde du likt at hundrevis av andre kommenterte og forsterket hvor idiotisk liv du levde. Hvis ikke så er saken ganske klar.

Hjertesukk

📸 @jantelov ig profil

Hjertet mitt gråter en skvett for deg Petter Northug. Leste din oppdatering på Instagram i kveld. Har vondt av deg, og samtidig lyst til å si takk. Takk for at du er ærlig! Takk for at du går ut og beklager til det norske folk. Takk for at du sier at du er redd.

Takk for at du forteller mine tenåringsbarn at dette var et dårlig valg.

Du skriver du vet det følger en konsekvens, og du har vært ute i hardt vær før. Kjære Northug allikevel elsker det norske folk deg. Vi elsker deg fordi du er DU!

Husk det da. Du er mer enn dette.
Det går an å starte på nytt og på nytt.

Vi er alle uperfekte mennesker som prøver å komme oss gjennom livet på to bein. Ikke døm deg selv for hardt. Du har falt, men du reiser deg igjen. Og i motgangen vil du bli sterkere og klokere.

Vi blir triste når du opplever nederlag, fordi du er en del av den norske folkesjela. Du er EN vi heier på. Du er en vi har klappet frem til seier. Vi har troa på deg. 

Det må være tøft å være så «tilgjengelig for allmenheten.» Er nok vanskelig for oss «dødelige» å forstå. Håper du har en god flokk rundt deg som omfavner deg i tiden som kommer. Har lyst til å gi deg litt oppmuntrende poesi fra @axelfrones

Ønsker deg alt godt Petter.