«Hvis folk angriper deg, så ser de  storhet i deg, som de ikke vil at andre skal se!»

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Snakker du ned mennesker du føler er en trussel for ditt omdømme, og din popularitet?

Lar du andre skinne? Eller vil du helst sole deg i glansen selv!? Kanskje har du ikke tenkt på det, eller er det utfordrende for deg?

Kanskje tenker du «æres den som æres bør.» Eller er du en som ser gull i alle, og god på å grave det frem? 

Alt handler egentlig om hvordan vi ønsker å møte folk i vår verden. Jeg tror at måten vi møter folk på, avgjør om livet vårt blir godt eller mindre godt!

Personlig må jeg innrømme at for mye oppmerksomhet er ubehagelig. Dere som kjenner meg ler kanskje nå, for jeg tøyser mye, og er ikke redd for å si ifra og skape litt liv. Men det er faktisk sant, at det finnes en grense for meg også! Jeg forsvinner ut av komfortsonen om rosen blir høylytt, og oppmerksomheten blir rettet mot meg!

Må presisere at om jeg har lagt ned et hardt arbeid i noe, og en annen person omtaler det som «Vi har gjort..», ja da blir jeg blir irritert.  Tipper vi alle har kjent på det samme.

Det går ikke på «æren» vi skulle ønske vi fikk, men det går på at vi irriterer oss over hvordan enkelte «hever seg selv» på andres bekostning. En utrolig dårlig egenskap jeg vil motkjempe i eget liv! 

Om jeg tolker bakgrunnen for hvorfor enkelte mennesker er slik, så skjønner jeg at det handler om usikkerhet, og å ville fremstå slik og slik. Trist.

Det er klart at jobber vi tett i team, så er det naturlig å omtale handlinger/avgjørelser i «vi-form». MEN, jeg tror vi kan finne en rikdom i å la andre mennesker skinne!

I det vi velger å la andre skinne, så løfter vi våre medmennesker. Det skaper ringvirkninger og godt miljø!

Utfordringen er herved gitt en dag før juleferien trår inn! La det være et mål for 2020! « 

God torsdag!

I dag må jeg ta deg med 74 år tilbake i tid. Året er 1945. Det er desember måned, i Bygland i Setesdalen.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Min farfar, som nå er 95 år, skulle ta lappen. Han tok turen ned til politikontoret i Arendal. Der møtte han politimester Onsrud. Farfar spurte om det var ok at han tok lappen.

Det ble godt mottatt. Farfar fikk beskjed om å gå ned til en gammel stud becker, som ble brukt av tyskerne i krigen. Bilen hadde gir på rattet, og var en gammel Gestapo bil. Gestapo, var sikkerhetspolitiet i Tyskland i de okkuperte områdene under andre verdenskrig.

Farfar satt seg bak rattet og startet turen med politimesteren. De tok en kort runde i byen.

Tilbake på politistasjonen spurte politimesteren om farfar kunne skiltene han hadde på en plakat. «Ja, jeg kan de alle», svarte min gode farfar. «Den er grei», sa betjenten. «Da blir det 5 kroner!» Farfar betalte og førerkortet var hans.

Da farfar fortalte historien, trodde jeg nesten ikke at det var sant. På 74 år er verden så annerledes. Dette er verdt å huske. For meg en herlig historie, om livet til min farfar som er verdens skjønneste for meg!

Min helt gikk på ski fra Finland til Norge under krigen. Var en tøff politimann, som senere etter krigen flyttet sørover, og jobbet som ambulansesjåfør. I 1949 var han den eneste som kjørte ambulanse i Arendal. Den eneste natt og dag. Helt alene. Det er drøyt å tenke på! 

Vi som vokser opp nå, har stor grunn til å være takknemlige til de som har gått foran oss. Tenk hvilken utvikling de har vært med å skape! Min farfar er en av de. Jeg er stolt!

Hva er dine forfedres historier? Har du stilt spørsmålene? Har du gitt de tid til å fortelle? Kanskje vil du bli overrasket over dine røtter?!

I dag er min oppfordring å prioritere tid, til de eldre i din familie. Det er mye rikdom og visdom å hente i et gammelt hjerte.

En rikdom som forsvinner om du ikke henter den ut! De eldre kan lære oss en hel del om å arbeide og å kjempe. Det er egenskaper jeg vil styrke i min karakter!

Hva med deg? Blir du med å hente ut rikdommen fra de som har gått foran? Del gjerne gode minner i kommentarfeltet! 

«Think of your family today and every day thereafter, don’t let the busy world of today keep you from showing how much you love and appreciate your family.” –Josiah

God onsdag! Klem Julie

Har du gjort noe du angrer på? Når du ser tilbake på hendelsen, så kjenner du på en enorm skuffelse over deg selv. Du fatter ikke at du falt så dypt!

Om vi er ærlige om livet, så har vi vel alle, i mer eller mindre grad, vært der. Kjent oss som feilvare. Totalt utenfor. Det er vondt, og det kan gi smerte i lang tid.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg tror at prosessen etter hendelsen, som har skapt denne følelsen, er livsviktig! Å våge å ta opp kampen mot vår egen stolthet. Be om tilgivelse og tilgi oss selv. 

Tilgivelse mot deg selv kan være vanskelig! Følelsen av anger, er ofte preget av en god porsjon skam. Du føler deg verdiløs! Du har viklet deg totalt inn i møkka, og livet er som en lang mørk tunnel!.

Jeg er overbevist om at vi får den største visdom, etter våre verste feiltrinn. Det føles ikke som om vi blir klokere, i det vi kaver oss gjennom hverdagen. Alt virker mørkt og tungt. Vi er harde mot oss selv. Langt hardere enn hva omgivelsene er. 

MEN ubevisst vil livsvisdommen på en brutal og ubarmhjertig måte, bli en del av oss. Vi vet hvor ille livet kan være, og vi vil ikke tilbake dit! Livets alvor beskjærer oss, og vi vokser!

Det er livet. Det er livet vi lever. Du og jeg. Vi uperfekte. Det som er godt med det livet, det er at det er ekte!

Per Fuggeli sier det så enkelt og fint;

«Mennesket er medfødt feilvare. Det er godt nok!»

Husk at du er god nok! God tirsdag kjære venn! Takk for at du leser!

Julie

«Fred på jorden! Når det blir fred i mennesker, fred på jorden!»

Disse strofene sang vi ut i Arendal kulturhus i går kveld! Barn, unge og eldre sang av full hals om fred i hjertet. 700 billetter ble utsolgt, og stemningen var magisk. Overskuddet ble gitt til Dina stiftelsen, og Kirkens bymisjon fikk 100 billetter. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Har du fred i hjertet?

Vi mennesker mister så lett fokus på hva som er viktig i våre hjerter! Vi har en tanke, men mister den så lett. Stresset fanger oss. Samfunnet drar i oss, påvirker oss, sniker seg inn i alle kanaler, og stjeler den freden vi mennesker trenger.

Hvor har du dine røtter? Er du grunnfestet?  Har du noen holdepunkter i livet som holder deg gående? Hva lever du for? Hva kjemper du for? Hva gir deg fred i hjertet?

Har du opplevd at freden rokkes? Har du mistet gleden i livet? Det er brutalt og smertefullt! Små hendelser og valg vi tar, kan sette oss helt ut av kurs. Freden forsvinner et sted i veikanten. Fokuset blir trist og i enkelte tilfeller hjerteskjærende og bare vondt! 

Jeg har møtt mennesker i mitt liv, som uttrykker at de er ulykkelige, de finner aldri riktig fred. De leter og leter, og kjenner på en sterk rastløshet. De er «vellykket» i vestlig forstand, har livet på stell og ryddig økonomi. De har oppnådd menneskelig lykke, og sitter tilbake med en tomhet.

I mitt hjerte hviler det en fred. En fred som overgår min forstand. Jeg snakker ikke om at livet mitt er perfekt, du som kjenner meg vet at livet mitt har bydd på sorg og smerte, men jeg snakker om en fred som er sterkere. En fred som gjennomsyrer min sjel. Den freden hviler jeg i. Jeg har funnet min identitet i den freden.

Mor Teresa sier; «If we have no peace, it is because we have forgotten that we belong to each other.» Der er vi inne i kjernen av min fred. Tilhørighet.

Tilhørighet til noe som overgår min forstand. Du tenker tenker kanskje at det er naivt? Jeg tenker større. Det at noe overgår min forstand gjør meg trygg! Skaperverket med all sin storhet, det gjør meg trygg! Trygg på at Fredsfyrsten har full kontroll!

God mandag! Ønsker deg julens fred! Klem Julie

Hvordan møter vi hverandre? Hvordan ser vi hverandre? Hvordan møter du de i nabohuset? Din kollega? Din venn? Din elev? Butikkdama? Ditt medmenneske? Hvordan leder vi hverandres liv?

Uansett hvor velutdannede, talentfulle, rike eller kule vi er, vil samfunnet alltid se oss, for hvordan vi behandler andre mennesker.

Vi kan ikke avgjøre hvordan andre mennesker tar imot vårt nærvær og vår energi. Vi kan ta et valg på hvordan vi behandler andre, men ikke på hvordan vi ønsker å bli oppfattet.

Alt vi uttaler vil gå gjennom ulike filtre, hos mennesker vi møter. Våre ord blir tolket, ut fra hvilken livssituasjon våre medmennesker er i. Tolkningene de gjør, handler ikke om deg eller meg, men om dem, om deres posisjon og situasjon.

Om de respekterer deg – respekter dem! Om de ikke respekterer deg, hever stemmen for å hevde sin rett, prater deg ned – respekter dem allikevel! 

Ikke la andres dårlige væremåte, holdning eller adferd påvirke deg og dine manerer, du representerer deg selv. 

Du skal klare å ha fred med deg selv når du legger deg om kvelden. Du skal stå for den du er når natten kommer, og tankene dine trenger ro. Da kommer vi langt med å ha vist respekt. Vi kan ha vært hjertens uenig, men vi har beholdt verdigheten!

Jeg vil alltid strekke meg etter å leve mitt liv med mest mulig integritet, og jeg vil sløse med kjærligheten! Det kan være hardt arbeid, men det er et mål!

Jeg kjenner en fantastisk dyktig og skjønn musiker, på hans underarm er det tatovert;

«Save me from myself!»

Hvilket statement! Tenk om vi alle hadde dette fokuset! Leve for noe større. Lede for noe større. Se mennesker bak fasaden. 

God søndag!

I går gikk de små håpefulle på rekke og rad, i barnehager og på skoler. Forventningsfulle, konsentrerte, i hvite kapper med lys og glitter. Sang av full hals om lyset.

Ja for det er det de sang om og feiret, lyset!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Navnet Lucia, kommer fra det latinske ordet lux, som betyr lys. «Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys, Sancta Lucia.»

Historien er brutal. Tar oss 1700 år tilbake i tid, til den italienske øya Sicilia. En kvinne ble drept for sin tro! Øynene ble stukket ut. Lucia ofret alt, for det hun sto for! Hun led martyrdøden den 13. desember rundt år 300.

Legenden om den katolske helgenen, forteller at hun ba for sin syke mor, som ble frisk. Hun mottok penger da hun giftet seg, som hun gav til byens fattigste. Stattholderen likte ikke kristendommen.

Da Lucia fortalte om sin mors helbredelse, ble hun beordret drept. Historien sier at de prøvde å brenne henne på et bål, men flammene ville ikke ha henne. Derav kom helgenstatusen.

Historien berører meg dypt.

En kvinne ber til sin Gud for sin mor, og opplever helbredelse. Hun forteller om det, og ærer sin Gud med ordene! Gir deretter pengene hun har fått, til de fattigste i byen!

Hvor gikk det galt? Drept!

Stattholderen påberopte seg sannheten, og tok Lucias liv!

Vi lever i et land, hvor vi på papiret kan tro på hva vi vil. Spørsmålet mitt er – kan vi virkelig det? Kan vi være den vi er? Bli behandlet som den samme personen, etter at vår tro er uttalt? 

Jeg tror de fleste med en tro, har sine tanker om det. Krefter i det norske samfunnet jobber mot å fortære all tro i vår nasjon!

Det er vårt samfunn! Vil vi frata mennesker retten, til å tro på en kraft høyere enn seg selv!? Er det bra? Er det vårt mandat? 

Tilbake til feiringen av lyset! Lyset fascinerer meg.

Mørket kan aldri bekjempe lyset!

Kommer du inn i et mørkt rom med mørke, vil ingenting skje. Kommer du derimot inn i et mørkt rom med lys, da vil lyset overvinne mørket! 

Vær et lys i din verden! Kjemp for det du tror på! Bekjemp mørket!

Julie ♥️

I adventstiden må jeg nødt til å stoppe opp litt, og reflektere over følelsen kjærlighet. Har alltid kjent meg elsket av mamma og pappa. Vet at det ikke er slik for alle. Vet at jeg er priviligert!

Denne følelsen kjærlighet, som lett kan føre oss inn i en euforisk tilstand av lykke og glede!

Denne følelsen, gjør meg så uendelig TAKKNEMLIG!

Enkelte hevder de er født klare, jeg tror jeg er født klar, for å elske. Og jeg tror faktisk du er det og!

Noen mennesker hevder at de føler lite, andre føler middels, noen mye og noen føler tusen ganger sterkere enn andre.

Er ikke det litt rart ?

Er det virkelig sånn? Og hvordan kan vi egentlig vite det? Er det slik, at en som er introvert føler mindre enn en som er ekstrovert? Kanskje stikk motsatt ?

Menneskesinnet er spennende, og jeg skal ikke begi meg ut på å tolke ulike mennesketyper. Jeg vil bare dvele litt, fordi jeg kjenner på en beundring og en takknemlighet, over denne fantastiske følelsen som driver oss mennesker.

Følelsen vi alle trenger, og lengter etter å få bekreftet. Følelsen som stiller spørsmålet vi alle egentlig trenger et svar på:

«Elsker du meg egentlig?»

Jeg husker min aller første ordentlige følelse av kjærlighet, fra min pure ungdomstid. Når jeg tenker tilbake på den følelsen, så var den totalt altoppslukende og ekte.

Jeg husker lite fra barndom og ungdomstid, men den følelsen sitter i kroppen for alltid. Hører jeg sangen; «Hello» med Lionel Richie, så er jeg der, plassert mange år tilbake i tid i en rød liten Fiat med et bankende tenåringshjerte.

Er ikke det rart?

Betyr at det er sterke krefter vi snakker om! Sterkere enn vi fatter! Krefter vi ikke skal kimse av!

Krefter vi ikke skal leke med!

Da jeg fikk mitt første barn, Tomine,  kom en helt ny form for kjærlighet, inn i hjertet mitt. En kjærlighet, som gjorde både godt og vondt. Hører til historien, at det holdt på å gå galt med gulljenta. Frykten for at den store kjærligheten skulle dø, skapte jo et intenst, sterkt kjærlighetsbånd.

Et og et halvt år etter, kom barn nummer to. Og like forbauset over kjærligheten ble jeg. Intenst, inderlig og sterkt elsket jeg Ludvig fra første sekund.

Kjærlighet er sterkt. Å være elsket og å kunne elske, er en rik skatt. Jeg er heldig.

Svensken er unik. Med i dealen, har jeg fått verdens nydeligste, varmeste og herligste bonussønn Hampus. Og jammen meg er det to store rom i hjertet, til å elske svenskene også!

For snart 6 år siden, opplevde jeg å miste min kjære farmor. Det er den første person jeg har mistet i voksen alder. Farmor var mitt store forbilde. 

Da jeg mistet henne, forsto jeg enda mer av hva kjærlighet er. Ekte vare.

Kjærligheten er sterk. Den er mektig. Den lyver ikke. Kjærligheten er verdt å feire! Kjærligheten er nødvendig!

Og jeg tror sannelig, det er smart å øve seg på å uttrykke den!

Hva tenker du om kjærligheten? En ting vet jeg; «Du vil aldri angre på, at du har elsket noen!»

Avslutter med Trygve Skau;

«Pssssssssssssst!                            Kjærligheten                                       Er ikke der borte den er her!»

God fredag! Elsk! 

Julie

I går hadde vi avspasering på jobb. Jeg vurderte først å jobbe, grunnet mange planer som skal bli ferdig til jul. Endte med å bruke timene til eget velvære! Det føltes som den beste gaven i en hektisk førjulstid.

Du skjønner sosiallærerjobb og Julie, kan bli en heftig kombo om frøkna ikke tar noen valg!

Jeg er nemlig skrudd sammen etter «flink pike oppskriften». Gjør det jeg skal, det som forventes og gjerne litt til. Liker at det jeg gjør er bra og ser bra ut. Redd for å gjøre noe galt! Liker å ferdigstille ting, og har inntil jeg startet i ny jobb for 1,5 år siden alltid ferdigstilt «to-do» listene.

Kjenner du deg igjen? Er du skrudd sammen på samme vis? Jeg tror nemlig endel av oss jenter og kvinner lider av dette «snill pike syndromet.» Jeg ser allerede tendensene til dette blant «de flinke pikene» i ungdomsskolen.

Intensjonene våre er gode, men de kan være ekstremt tappende, både for oss selv, relasjonene og omgivelsene våre.

Hva skal vi gjøre med det da? Hvordan skal vi bekjempe oss selv!? Vår egen uvitenhet?

Personlig har jeg jobbet med, at «bra nok er godt nok!» Sier til meg selv, at «det du ikke rekker i dag, det rekker du i morgen.»

Alle forestillingene om den perfekte mamma og husmor, har jeg også bekjempet! Kan gi opp med en gang om vi tror vi skal nå opp, til den perfekte kone, kjæreste og husmor status!

Lista vår vil bare heves og heves! Det er nemlig en del av «snill pike syndromet.» Kampen mot vår egen perfeksjon.

I starten da erkjennelsens time kom, og jeg innså at jeg ikke strakk til, så var det faktisk ganske vondt. Ble mentalt sliten av det!

I ettertid, ser jeg at det var totalt unødvendig å ofre vonde følelser og energi på det. Det er egentlig en befriende erkjennelse nå, når jeg inntar et metaperspektiv, og ser at jeg har vært skuffet over å ikke oppfylle en umulig oppgave!

Derfor kjære medvandrer, kvinne (eller mann), venn, leservenn – ikke gidd å vær misfornøyd med alt du ikke oppnår og rekker!

Misforstå meg rett, vi trenger drivkrefter som gjør at vi når målene vi setter oss.

Men om vi snakker om livet, livet vi lever, hverdagene, da må vi bytte ut de vonde tankene om oss selv.

Per Fuggeli sier det så vakkert;

Vi må godta oss selv og hverandre                   – med plusser og minuser.

«For høye forventninger,                                 for mye perfeksjonisme.                                  og for mye prestasjon                 truer helsa vår…

…Tidsånden roper               «høyere», «raskere», «sterkere».    

For å bevare en god helse              må vi vise litt måtehold,              både i forventning til oss selv        og til andre.»

Ta det til deg snille pike! (Og gutt!) Du er sterk! Stå imot din egen styrke! Omfavn deg selv! Grip dagen – lev! Elsk! Nyt!

Klem Julie

I dag vil jeg gi noen ord til deg som hater jul og adventstid. Kanskje lever du på livets skyggeside? Havnet der ved et uhelll? Tok noen ukloke valg som ødela livet ditt.

Kanskje skriver jeg til deg som kjenner at julen er tung, trist og vanskelig. Kanskje er julen tung på grunn av tap eller vonde minner. Alle tanker rundt advent og jul gnager i hjertet ditt.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg kjenner ikke din historie, men jeg har min egen. Har selv vært på livets skyggeside og kjent på sorg, motløshet, skam, sinne og redsel. Det er et veldig veldig vondt sted å være.

Min oppmuntring til deg som strever er at det blir bedre. Livet vil gå fra svart, til mørkegrått, deretter vil det lysne mer og mer. Det er livet. Det gir og tar. Selv livet i lysegrått byr på sine stråler. Let etter dem! Strekk deg mot dem! Fokuser på dem! De gjør at du vokser!

Jeg har en unik kollega på jobb. Vi er utrolig forskjellige, og jeg beundrer den dama. Hun har alltid sagt; «Vi får ikke mer enn vi kan tåle, Julie!» Det har vært irriterende, men samtidig en vanvittig trøst. Hun har hatt rett hver gang!

Ta det til deg! Det er sant! «Du får ikke mer enn du kan tåle!»

Gjennom smerte, sorg, gale valg kommer vi en posisjon hvor vi må ta noen nye valg. Vi kan endre kurs og prøve på nytt!

Avslutter med et sitat av Olav Duun

«Du spør meg kanskje om det er godt eller vondt å vera menneske. Veit du kva eg svarar da? Eg svarar ja!»

God onsdag! Glad du finnes! Takk for at du leser ♥️🙏🏽 

Julie

Reklame |

I dag har jeg hatt tidenes nydeligste dag! Fevik skole vant  «Aust- Agder fylkeskommune sin pris i 2019 for arbeid mot mobbing!»

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Vi er dypt rørt, takknemlige og ydmyke! ♥️♥️♥️ Jeg er så stolt av skolen jeg jobber på! Fantastisk ledelse, kollegaer, elever og skjønne foreldre!

Fevik i mitt hjerte!

Avsluttet kvelden med en skjønn venninne i Q42! Garness og Jonas Alaska leverte en magisk konsert. De menneskene er musikk! Sjelen og hjertet er dypt berørt! For en drømmedag!

God adventstid!

Julie