Av og til lugger livet. Kanskje er det ikke deg personlig som har det tøft, men omstendigheter rundt fører til at bare det å eksistere, kan være en byrde.
Du tenker, at endelig har du nådd toppen. I rettferdighetens navn bør motgang fordeles. Men neida, plutselig i horisonten dukker det opp enda en ny bakke, og en ny høyde å bestige.
Innvendig fatter du ikke hvordan du skal bestige den. Og du fatter ikke hvordan styrken din skal takle denne påkjenningen. Du har ikke mer å gå på. Tårene sitter lett og livet blir strevsomt.
Kjenner du deg igjen?
Det er lett å bære motløsheten inni seg. Tenke at man kommer seg gjennom det alene, og i perioder klarer man det, men er det alltid det smarteste?
Jeg har en mirakelkur i livet.
Det er relasjon med venner. Venner som gidder. Venner som ser deg, som kjenner hjertet ditt, som på øynene dine leser hva du trenger. De omfavner deg så du kan være liten og puslete. De gir deg ikke valget om kjærlighet, de utøver, leger sår og gir krefter.
Jeg har flere sånne engler i mitt liv. De omslutter og elsker. Vi deler livet, og troen på at Skaperen gir oss styrke når vi ikke lenger klarer å gå selv.
Det er livets vakreste gave til oss. Fellesskap. I dag på en mandag vil jeg oppmuntre deg til å investere i venner, det er solid, ekte og meningsfullt.
Du ja, kjære menneske. Du dødelige menneske. Du, som trakasserer andre med dine kommentarer. Du, som ikke holder deg til sak, men utsletter andre med kommentarene dine.
Forstår du at forsurer samfunnet og er et dårlig eksempel for neste generasjon. Jeg ønsker ikke å trykke deg ned, men bevisstgjøre deg.
Sosiale medier er nytt for oss litt eldre. Jeg er 43, og fikk min første mobil da jeg var 21. Det betyr at du som er 60 og eldre, fikk telefonen da du var 50-60 år.
Veien for å kommentere andres nederlag i avisa i min oppvekst, var lang. Du måtte skrive brev, kjøpe frimerke og sende debattinnlegg til avisa. Tenk hva min generasjon ble spart for.
Sosiale medier nå er åpent for alle. Og realiteten er tragisk. Mennesker henger ut alt og alle, også folk som ligger nede.
Dessverre vokser mine tenåringsbarn og elever opp med dette.
Kommentaren jeg fikk fra 15 åringen da hun fikk vite om Petter Northugs råkjøring og besittelse av kokain, var «det kan ikke være lett å leve i det presset han gjør. Håper han får hjelp.»
Kjære deg som kommenterer, som slenger ut krenkelse på krenkelse. Tenk deg om. Vær så snill. Det er ikke hjelp du gir.
Det er ikke lett å være menneske. Alle med litt fornuft skjønner at Petter trenger hjelp, og at mannen har det vondt. Tenk deg om hva du skriver.
Tenk om det var deg.
Jeg kjenner en mann. En mann som mange mennesker så opp til. De fornemme menn hadde grepet en dame i hor, og ville steine henne. Mannen som var godt likt sa til menneskene rundt; «du som er uten synd kan kaste den første stein.» Det ble ikke kasta så mye stein.
Tenk på de mørkeste sidene av ditt liv. Tenk om de hadde blitt smurt ut i media. Hadde du likt det? Hadde du likt at hundrevis av andre kommenterte og forsterket hvor idiotisk liv du levde. Hvis ikke så er saken ganske klar.
Hjertet mitt gråter en skvett for deg Petter Northug. Leste din oppdatering på Instagram i kveld. Har vondt av deg, og samtidig lyst til å si takk. Takk for at du er ærlig! Takk for at du går ut og beklager til det norske folk. Takk for at du sier at du er redd.
Takk for at du forteller mine tenåringsbarn at dette var et dårlig valg.
Du skriver du vet det følger en konsekvens, og du har vært ute i hardt vær før. Kjære Northug allikevel elsker det norske folk deg. Vi elsker deg fordi du er DU!
Husk det da. Du er mer enn dette.
Det går an å starte på nytt og på nytt.
Vi er alle uperfekte mennesker som prøver å komme oss gjennom livet på to bein. Ikke døm deg selv for hardt. Du har falt, men du reiser deg igjen. Og i motgangen vil du bli sterkere og klokere.
Vi blir triste når du opplever nederlag, fordi du er en del av den norske folkesjela. Du er EN vi heier på. Du er en vi har klappet frem til seier. Vi har troa på deg.
Det må være tøft å være så «tilgjengelig for allmenheten.» Er nok vanskelig for oss «dødelige» å forstå. Håper du har en god flokk rundt deg som omfavner deg i tiden som kommer. Har lyst til å gi deg litt oppmuntrende poesi fra @axelfrones
Jeg ligger på verandaen onsdag kveld på bildet. Tenker ut det jeg har lyst til å fortelle deg nå. Det er noe du kanskje ikke tenker på, eller vet. Jeg tenker det er litt godt at du faktisk blir minnet på det nå. Kanskje du ser litt tydeligere hjertene til de som møter dine håpefulle første skoledag.
De som jobber på skolen har valgt å jobbe der, og de har en utdannelse. Mange har faktisk utallige år. De er trent i å tenke skole. De fleste er glad i jobben sin, og flertallet ELSKER den.
Vanlig arbeidstid eksisterer ikke for dem. Rolige søndagskvelder, uten tanke på jobb har de ikke. Lunsjpause får de på en god dag. Kaffen de drikker er svart og som regel lunka.
Ingen som jobber i skolen er der for å bli rike på cash. MEN rikdom er så utrolig mye mer enn penger. Det er denne rikdommen de ansatte i skolen jager etter. Det er denne kapitalen som gjør at de orker å stå i dette tøffe yrket.
Ja, for det er tøft! Det er tøft at mange har en mening om alt du gjør. Det er utfordrende å alltid skulle være på,
og alltid være i balanse. Det er strevsomt å alltid skulle gi, alltid skulle se, alltid tilrettelegge alt og alltid skulle gripe inn FØR noe skjer. Du skal være god på så mye fort, og det er litt slitsomt. Vi er jo bare uperfekte mennesker.
MEN VI MENER ALLE AT…
den virkelige rikdommen gjør dette yrket verdt alt arbeid og alle utfordringer.
Rikdommen som måles i de tindrende øynene, i de hjertevarme smilene, og i den ærlige og sårbare samtalen. Rikdommen i det ene øyeblikket hvor lesekoden endelig knekkes, etter mange år med hardt arbeid. Det er ubeskrivelig.
Rikdommen når den stille forsiktige eleven du har arbeidet med i flere år, endelig tar initiativ og klarer å si noe høyt i klasserommet. Gleden ved å se hvor godt det gjør for barnet, det er verdt alt.
Eller når du ser eleven for første gang mestrer å kaste ballen i mål. Eleven vokser 10cm på stedet, og innvendig har du seiersdans på vegne av barnet.
Gleden ved å se barn som strever sosialt finne sin rolle og plass i miljøet. Det er rikdom som ikke kan måles i penger.
Kjære foreldre. Ha litt tro på oss lærere da! Ha litt tro på at vi vet hva vi gjør når vi deler inn klasser, ut fra elevenes interesser og våre pedagogiske vurderinger.
Ha tro på at vi tar det alvorlig! Ikke tro at vi ikke bryr oss, for er det noe vi virkelig gjør, så er det å bry oss. Det er jo hele grunnlaget for valg av yrke.
Kjære deg husk at vi står med hele klassen i hverdagen, ikke bare ditt barn.
Kanskje ser vi noe vi dessverre ikke kan fortelle deg, fordi vi har taushetsplikt.
Kanskje ser vi noe som er bedre for ditt barn? Kjære foreldre husk at du ikke er alene. Alle foreldre har ønsker for sine barn, og det er ikke alltid at de harmonerer.
Kjære foreldre ha litt tiltro til oss! 🙏🏽
Tenk at vi vil godt. Husk at vi har valgt jobben. En stor del av oss er idealister som ønsker å forme Norges fremtid.
Det er klart vi ønsker å gjøre det til beste for elevene.
Kjære deg, det neste jeg sier kan hende lugger litt, men les det og tenk at det er sagt og ment i KJÆRLIGHET;
Det kan av og til hende kjære deg, at vi tenker at ditt barn trenger å «IKKE pakkes inn i silkepapir». Vi er mødre og fedre vi og. Vi ønsker å ruste barna dine for fremtiden. Det er et av våre mandat. Vi ønsker å lære de å takle at de ikke alltid får innfridd alle ønsker. Det er jo livets harde realitet. Greit å smake på det før du er 16 år.
Kjære deg husk at vi bryr oss om barnet ditt. Husk at vi er glad i dem, regner dem tidvis som «våre egne». Tenker på de når vi legger oss, på hvordan vi skal gjøre det bedre for dem.
Kjære foreldre la oss gå sammen, hjelpe lærerne, snakke godt om skolen og ha tiltro til at de vet hva de driver med. Jeg har erfart at det er tilfelle.
Hjertesukk ♥️ Hjerteønsker
fra sosiallærer med 21 år i skolen & tenåringsmamma
Ord uttalt eller skrevet kan redde dagen. De kan være den lille oppmuntringen som forandrer alt for dine medvandrere. Ord kan få dine nære til å fly høyt.
Har du tenkt på det? Har du tenkt på hvor viktige både timingen av ordene du sier og skriver er? Har du tenkt på at du kan redde mennesker med dine ord?
Enkelte ord brenner seg fast i hjertet. De kryper inn under huden. Gir deg en følelse som er ubeskrivelig. Ord kan inspirere, men de kan faktisk også ruinere.
Ord er makt. De kan være manipulerende og skadelige. Sagt på feil sted i en feil tone kan de virkelig ødelegge mennesker. Om vi tar det alvoret innover oss, så burde vi alle tenke oss om.
Husk også på at barna sine speiler seg i deg. Snakker du dritt om naboen eller venner, ja da er du en rollemodell som modellerer hvordan du vil at dine barn skal snakke.
Kritiserer du alle antrekk og utseende til personer i sosiale medier eller på TV? Om svaret er ja, ja da velger du å gi barna dine det fokuset.
Ler du høyt av anmerkninger barna får på skolen, eller kritiserer du åpenlyst skolen foran dine barn. Beklager å si det, men da gir du lærerne en umulig oppgave. Barna speiler seg i deg kjære forelder. Vær klok om du ønsker å motivere ditt barn for skolegang.
Vokt dine ord og vei dine ord. Er de nødvendige? Bygger de opp eller river de ned?
Ha en nydelig dag. Du er unik! Og du har ville muligheter for å skape et godt liv for deg selv og mennesker i «din verden».
Vi mennesker er sårbare. De fleste av oss møter motgang i løpet av livet. Enkelte møter det for tidlig, mens andre får i overkant store doser.
Livets ubarmhjertighet, som er uforståelig for oss dødelige.
Kampene vi kjemper kan virke ensomme og uendelige. Mange har kjent på den smerten hvor de ikke forstår hvordan de skal komme seg ut av senga og møte dagen.
Det går ikke alltid over når vi ønsker, eller når vi forventer endring. Livet kan virke som et umulig alternativ.
Men om vi ser oss tilbake på reisen som livet er, ser vi at vi har vandret i noe som minner om dødsskyggens dal. Men vi ser også at vi er kommet til et annet sted, et sted hvor sjelen finner hvile. Dette trenger neste generasjon å forstå og å lære, vi må gi de redskap for å takle motgang.
Vi må ikke pakke inn livet i silkepapir. (Note to self teenagemum)
Livet er tidvis brutalt og valgene våre får konsekvenser. Ungdommene trenger å erfare det. De må få oppleve og møte motgang, stå i motgang, kjenne seg sårbare og lære at det går over.
Vi foreldre må ruste de unge for stormer som kommer. Ruste de for jobber de ikke får. Kjærlighetserklæringer som uteblir. Karakterer som synker, og bekreftelser de ikke møter. Vi må lære de å takle motgangen som livet byr på.
Vi må ruste de for livet.
Hjertesukk fra tenåringsmamma og sosiallærer som jobber med opprustning.
Vet ikke med deg, men jeg tenker at mennesker som gidder å gjøre det lille ekstra skaper en bedre verden. Det er store ord, men mye sannhet tror jeg. I dag har jeg opplevd mye av det lille ekstra. Mye av det som gleder ei jente på 43! (Jente ja 😂)
Her ser dere det første som møtte ungdomsskolen der jeg jobber. En hjertevarm fagleder som setter i gang konkurranse mellom teamene om å bevare ei plante. Et annet sted er instruksjonen om hvordan de skal få det til. Rett ved siden av finnes en skål med twist, de kan nyte mens de utfører smitte- og blomsterstell. Videre har hun lagt ut en personlig hilsen og sjokolade til hver enkelt medarbeider. Det er rørende og det er relasjonell ledelse med hjertevarme. #elsker
Dette møter meg. (Solbrillene er mine 😂🙈) Trenger vel ikke si annet en at det varmer. Det velter kaloriene, men de er allerede skakkjørt, så det er innafor. Det er varme i mange ledd. Egen kalender tilpasset av en skjønn rådgiver. I tillegg må jeg takke for at jeg ikke fikk noen egen plantekonkurranse. Det tyder også på at de kjenner meg. #ikkegrønnefingre #glemmeråvanne
Vi har de skjønneste, hjertevarme sekretærer. De varter opp etter koronarestriksjoner, og har bestilt den beste lunsjen til personalet. Og inn på rød løper ble alle de nyansatte ønsket velkommen. Det lille ekstra gjorde min dag. (Og det skjedde mye mer jeg kunne skrevet om her. Velkomsttale fra sjefen, standup etc.)
Jeg tror takknemlighet er livets aller beste innstilling. Og jeg, Julie, er så sykt takknemlig for arbeidsplassen min og for verdens skjønneste kollegaer. Har du tenkt på hva du kan være takknemlig for i dag?
I dag er første ordentlige arbeidsdag for min del, og jeg gjør meg opp noen tanker. Jeg jobber i et stort kollegium. Alle med ulik bagasje, ulik alder, ulik utdannelse og alle med ulike historier.
Vi starter med teambuilding. Nå skal vi på nytt smeltes sammen til en enhet, som jobber mot et felles mål. «Å være et sted med rom for mangfold». Vi er så privilegerte som jobber med Norges fremtid.
Vi har alle hatt ulike ferieuker. Noen har opplevd sorg og tunge dager. Andre har nytt å ikke ha rutiner og ansvar. Andre har kjempet med sykdom. Noen har besteget fjell. Andre har spist reker og nytt sørlandslivet. Vi har alle vår historie. Ulike utgangspunkt og erfaringer.
Nå skal vi forenes
med en meter avstand.
I den forbindelse tenkte jeg å dele noen tanker. Noen tanker du kan overføre til din situasjon. Til din jobb. Tanken min er «hvordan vil du gi dine kollegaer en drømmestart?»
Det er lett for oss å gå til klikken. Lett å henvende seg til det trygge. De som ikke utfordrer oss. Lett å unngå de som gjør oss usikre, de som irriterer oss og trigger oss.
MEN
Vi vet jo alle hva vi bør gjøre for å skape «det gode miljøet» for hverandre.
Vi må bry oss. Bry oss ekstra om de som utfordrer oss. Vise ekstra omsorg for de som hater å komme inn på personalrommet. Vi må smile ekstra til de vi vet har behov for den tryggheten.
Vi kan det, og det er tid for handling.
Jeg tror at i disse pandemitider hvor smittetallene ikke er positive, er det viktigere enn noen gang å være positive og rause mot hverandre. Vi må øve oss på å tåle mer av hverandre.
Jeg tror det er viktig for å holde oss sterke i psyken, i en tid hvor landet er avhengig av at vi drar i samme retning. Arbeidsplassen er en stor del av livet vårt. Valget er ganske enkelt da, spør du meg.
Livet blir det vi gjør det til!
Just do it!
Ha en vidunderlig dag i sola kjære leser. Vær et gjenskinn av sola i din verden!
Vet ikke med deg, men de siste ukene har vekket meg. I et par uker glemte jeg litt at verden var preget av en pandemi, alvoret forsvant blant toppturer, reker og sjøliv.
Ikke dermed sagt at jeg ikke tok hensyn, men når klemming av nære venner ble lov gav det meg med følelsen av at vi kunne senke skuldrene og håpe på bedre dager.
Dessverre har alvoret på nytt grepet meg, og jeg håper det har preget deg. Nå må vi stå sammen. Være kloke for fellesskapet, for hverandre. Vi må holde restriksjonene og rådene myndighetene gir.
Viruset er tøffere enn man antok om man blir hardt angrepet. På enkelte ødelegger det mer enn man først trodde. Det må vi ta på alvor.
Kjære nordmann. La oss slippe en ny lockdown. La oss sammen være flinke. For samfunnet, for næringslivet, for arbeidsplasser i Norge, for ungdommene våre og for hverandre.
Det er tid for å oppmuntre hverandre og gjøre vårt beste. Vi er ekstremt gode på å finne årsaker til hvorfor andre land mislykkes. La oss slippe å finne ut av hvor det gikk galt her i nord.
Når samfunnet nå stenger bevilgning av alkohol ved midnatt, hva gjør folket da? Jo, de går hjem og legger seg. For fellesskapet, og for hverandre. De holder ikke løpet ut, med samme inntak et annet sted, det hindrer ingen smitte. Når Norges ledere anbefaler nordmenn å ikke reise, hva gjør nordmenn da. De holder seg hjemme.
La oss stå sammen, bære ansvaret sammen, innse alvoret i situasjonen, og vise godhet. God søndag!
Unnskyld, men jeg må få det ut. Klarer ikke dy meg! Hva skjer med samfunnet vårt? Jeg leste i nyhetene at Audi trakk et bilde fra kampanjen ved sin lansering av en ny familiebil. Ei lita jenta sto hvilende inntil en ny familiebil de skulle presentere. Hun sto hvilende med solbriller på og spiste en banan. Se bilde.
Visstnok har dette resultert i vanvittige diskusjoner i kommentarfeltene. Det var flere grunner til engasjementet, jeg må uttrykke noe i forhold til en av grunnene. Audi blir kritisert for at dette bildet fremmer seksualisering av barn. (Audi trakk selvfølgelig reklamen, og beklaget.)
Hallo, hva skjer?
Hva gjør vi samfunnet vårt til? Når ble et lite barn som spiser banan en seksuell handling. Kanskje på tide med en hjertesjekk kjære nordmann?
En hjertesjekk av ditt eget hjerte.
Hva fyller du hjertet ditt med? Det hjertet som er tankene, følelsene og viljen din. Hvilke tanker tenker du. Hva påvirker dine tanker? Hva gir du innflytelse i livets ditt.
Kan ikke ei lita jente som spiser banan hvilende inntil en bil, få være akkurat det; ei lita jente som spiser banan hvilende inntil en bil.
