Innflytelse


Vet ikke med deg, men isolasjonstiden har gjort noe med meg. Jeg føler meg annerledes. Fokuset spisser seg, hva bruker jeg livet mitt på? 
Uendelige timer uten stress. Timer til å reflektere over årene som har løpt av sted.

Du gjør deg opp noen refleksjoner over hvilke mennesker du ønsker skal ha innflytelse på deg. Hva er bra for sjelen og hjertet. Hva vil du bli påvirket av?

Med respekt for alle som befinner seg i en vanskelig situasjon med sykdom eller økonomi, så må jeg få lov å løfte blikket.
Jeg tror at for vår generasjon, kan isolasjonstiden bli en tid for å ta nye valg og gjøre noen prioriteringer.

Vi voksne tenker at vi må passe på barna våre, bevare de fra dårlig påvirkning. Og jeg lurer på; Har vi gått i blinde med tanke på oss selv?

Har du reflektert over hva du blir påvirket av? Har du bestemt deg for hvem du vil skal ha innflytelse i ditt liv?

De to siste kveldene har jeg vært med unike mennesker. Positive, inspirerende folk, fulle av pasjon for det de lever for. Folk som ikke har glede av å snakke om andre mennesker. Folk som lever for noe større enn seg selv.

Det gjør noe med hjertet mitt. Jeg blir takknemlig av å ha disse menneskene i livet mitt!

Diktet av @axelfrones måtte jeg lese noen ganger da jeg fikk det. Hva er det han egentlig mener? Poesi er jo vakkert, for vi kan legge hva vi vil i det. Og når jeg leser dette, så tenker jeg at disse menneskene jeg snakker om, de gjør meg hel, når jeg får dele livet med dem.

De påvirker meg i en retning jeg vil gå. Det er som om bitene i et puslespill finner sin plass. Man begynner å drømme drømmer man har drømt tidligere. Drømmer man kanskje trodde aldri ble noe av!

Takk skjønne venner og takk Axel Frønes! Du inspirerer meg igjen og igjen og igjen!

Minsten er fjortis!

Å bli mamma er det vakreste jeg har opplevd i livet. Finnes ingen følelse i verden, som kan sammenlignes med å få sitt eget barn i armene etter en heftig fødsel. Minsten er fjortis og det skal feires!

Kjærligheten ved å få barn og bonusbarn er overveldende og ulikt alt annet jeg har kjent i livet. Å være mamma er et stort privilegium. Det er ingen selvfølge, og jeg takker Gud hver eneste dag, for barna som jeg «har fått til låns». Og hver dag savner jeg goingen på bildet her – minisvensken!

De små skapningene blir fort større, og vokser fra mamsen på 1.70. Disse deilige kidza som alltid er sultne, alltid har lyst på noe kos og som bytter klær flere ganger om dagen. De holder mor i arbeid og har alltid mye å fortelle rundt leggetid. Jeg elsker livet med disse vidunderlige skapningene!


Familie er det vakreste konseptet Gud har skapt, og jeg er så takknemlig for min! Dagens oppmuntring for å gjøre verden til et bedre sted kommer fra Mor Teresa. Den dama er en av mine store heltinner!

«If you want to change the world –             go home and love your family!»

Ord er våpen…

Ord er makt og kan knuse en sårbar sjel. Sjelen trenger faktisk ikke være sårbar en gang, for å bli preget. Ord kan være som spydspisser. Om ordene er sagt med intensjon om å såre, kan de ødelegge mer enn vi aner og forstår. 

Mangel på ord kan gjøre det samme. Kjære foreldre husk å bygge dine barn med gode ord. Ord som får de til å føle seg elsket, ønsket og viktig i ditt liv.

Jeg har møtt mange barn i årenes løp, som har en tom plass i hjertet, et tomrom som spiser dem opp innvendig. Har voksne venner også som strever, fordi de aldri ble bekreftet som små. 

Pass på mor og far, å være raus med ord som bygger selvfølelsen til ditt barn. Det er kanskje en av de viktigste oppgavene vi har som foreldre.

Kjenner du noen som er gode med ord? Du vet disse menneskene som snakker, og på en magisk måte brenner ordene deres seg fast i hjertet ditt.

Ordene de sier blir som et skjold for din sjel. De går i forsvar for deg, mot alle de vonde tankene du har tenkt. Disse menneskene har forstått en hemmelighet. Om du har noen slike i ditt liv, omfavn dem, fortell dem at de utgjør en forskjell i ditt liv!

Dere slipper ikke unna litt poesi i dag heller. @axelfrones beskriver ordenes betydning så vakkert! Våpen kan brukes til så mangt. Velg det gode! 

Den kroppen der..

Diktet under skrevet av @trygveskaug, bruker jeg ofte når jeg har «jentesnakk» med jentene i ungdomsskolen.

Poesi som på en magisk måte ber oss om å bevare kroppen, og alt hva den består av.

Kjære leser, ungdom, eller deg som strever, det er så mye visdom i disse ordene Rynkene kommer, kroppen forfaller, alt blir annerledes, kroppen forandrer seg fra du er ung til du blir voksen. 

Det er helt greit at kroppen endrer seg, så lenge det ikke er her du og jeg har vår identitet. Og jeg snakker ikke om at du ikke skal bry deg om hvordan du ser ut.

Jeg sier heller ikke at det er enkelt å eldes, og se på at kroppen forfaller, men det er allikevel greit på en måte, så lenge vi vet at vi er mer verdt en stram hud og kropp. Vi har identitet et annet sted.

Det er hjertet vårt som teller kjære leser. Det hjertet som ønsker å bety noe for andre. Det hjertet som klarer å bli glad i andre, fordi det har skjønt at det selv er verdt å elske. Bruk derfor noe av livet ditt på å ta vare deg selv, og ditt hjerte.

 

 

Du Gud…

Dette såre og vakre diktet av @axelfrones beskriver vår tvil og vår tro som går hånd i hånd. Det berører.

Med tro følger det tvil, og vi mennesker må ikke være redde for å tvile.

Jeg tror ofte at tvilen vil styrke vår tro. Tvilen skaper refleksjon og kan få oss til å grave dypere i det eksistensielle. Det vekker en lengsel etter svaret på hvorfor vi er her nede.

Diktet av Axel beskriver så inderlig godt det håpet vi alle har. «Om du er der Gud…»

Jeg har så mange historier å fortelle deg kjære leser, fra mine oldefedre, mine besteforeldre, min foreldre og mine barn. Historier som beviser Guds eksistens, og som ikke kan forklares av leger eller vitenskap. Historier som har merket hjertet mitt for alltid.

Jeg har kjent at Herren er god. Jeg vet at han lever. Og jeg vet at han har sett og lest alle dine tanker, beskjeder og meldinger. Jeg skulle så gjerne sett at du opplevde det samme. En Gud som ser hjertet ditt.

Skolestart med antibac uten klapp og klem blir hardt for sosiallæreren


Nå er det snart tid for full åpning av skolene. Iherdige skoleledere, vaskepersonell, vaktmester, miljøarbeidere, terapeuter og lærere jobber på spreng for at alt skal ivaretas på best mulig måte! Jeg er stolt av gjengen!

Sosiallærerhjertet mitt fryder seg over ENDELIG å få se igjen alle på mellomtrinnet og ungdomstrinnet! Det er en herlig følelse.

Det har vært IMPONERENDE å se de små de siste ukene, hvor gode de er blitt på rutiner og håndvask. De tar et ansvar SAMMEN, og det berører en lettrørt sjel!

En ting er og blir ufattelig vanskelig i tiden som kommer; «å holde en meter avstand, ikke klemme, ikke ruske i håret eller stryke på skulderen».

Vi vil mangle et språk i møte med barna. Vi «blir halvveis.« Det kommer vi til å kjenne på. Dette skal vi selvsagt gjøre alt vi kan for å klare, men det blir ikke lett! 

Samtidig godt å erkjenne hvor mye de små berøringene av kjærlighet og omsorg betyr for oss mennesker. «Vi er skapt til fellesskap!« Nå får vi et bevis på det.

I denne tiden må vi øve oss på å uttrykke det for alt det er verdt! Vi må omfavne godordene i møte med hverandre!

Innen 15.mai skal alle elevene være tilbake, og da blir de møtt med en kjærlighet (på pinne) som et symbol på at de er unike og betyr noe på skolen vår!

Jubelpinner kalles de, og det synes jeg var ganske betegnende! Jeg jubler over at vi ENDELIG kan være sammen. #lovemyjob

KJÆRLIGHETEN ER FARGEBLIND


Jeg tror på en kjærlighet som er fargeblind. En kjærlighet som ser det unike i hver skapning, og som er større enn hva vi mennesker kan forstå.

En kjærlighet som ikke bryr seg om rase, og en kjærlighet som ikke rangerer menneskers verdi ut fra sosial status og karriere. En kjærlighet som er for alle!

I møte med nytt liv og med død, fikk kjærligheten et nytt perspektiv for meg.

Å elske er det vakreste som finnes, men og det vanskeligste som finnes. Å elske kan gjøre riktig vondt, men det er også den mest befriende følelsen i livet!

Da jeg var liten, var jeg alltid redd for at jeg skulle slutte å elske Gud, når jeg ble voksen. Jeg var så redd at følelsen av trygghet skulle forsvinne. Den følelsen var nemlig ubeskrivelig god!

I en alder av 43 så kjenner jeg fortsatt denne enorme tryggheten, i å elske og kjenne meg elsket av Gud. Det er en unik følelse som ikke kan sammenlignes med noen annen kjærlighet.

I en tid hvor vi kjemper mot en usynlig fiende, så er det godt å kjenne på en ro og trygghet. En trygghet om at det er en som har omsorg. En Gud som har sagt, at Han er med oss om vi så vandrer i dødsskyggens dal. Jeg trenger det!

 

@anrescott
beskriver det så vakkert i sitt dikt.

Slik hun beskriver kjærligheten, slik kjenner jeg at min far i himmelen, forteller meg at jeg er trygg.

Jeg vet jeg er heldig som lett tror på dette, og som har et overbevist hjerte.

Jeg har snakket med flere venner, som skulle ønske de bare klarte å tro, for de ønsker den freden. Jeg prøver å forklare at det er enkelt, for den kjærligheten er enkel, og den bringer med seg den freden vi mennesker søker og trenger.

Eksamen


10. trinn og vgs slipper eksamen denne våren. Mange fryder seg nok vilt over dette! Husker ennå naturfag muntlig på ungdomsskolen, og historie muntlig på videregående. Du tror din siste time er kommet. Iallefall jeg, umoden til tusen på den tiden.

Spør du meg, synes jeg ungdommen fortjener dette unntaket i denne tiden, som er rar for ung og gammel.

Ja, vi «vokser» på eksamen, men jeg tror sannelig norsk ungdom har vokst mer enn vi aner, i «lockdown» perioden. Kan de slippe den ekstra påkjenningen som eksamen er, så la de få lov! Jeg fryder meg på deres vegne!

Livet er blitt en eksamen i seg selv! Vi må takle, vi må tåle, vi må kjenne på ro, på kjedsomhet, takle klaustrofobi, vi må bestå. Sammen, for fellesskapet! For hverandre. Vi må følge med i timen.

«Jeg fikser ikke livets eksamen», tenker du. «Funker ikke for meg. Har aldri funka for meg!» Da svarer jeg at du må ikke se på sidemannen.

Mest sannsynlig har ikke sidemannen fått utdelt samme oppgavesett som deg. Greit, målet vårt er det samme, men oppgavene er kanskje totalt forskjellige?! Idiotisk å sammenligne seg da!

Ok, du skjønner hvor jeg vil!? Vi mennesker er så ulike. Ulike behov, ulike kjærlighetsspråk, ulike talenter og jeg tror vi er designet for ulike oppgaver.

Du føler kanskje ikke du takler, men det er akkurat det du gjør, på din måte. Hvem sier at du må takle det på naboens måte?

Slutt å sammenligne deg med rosebusken oppå haugen. Vær en vill orkidé! Eller en litt skarp kaktus. Det var dagens oppmuntring! Vær deg selv, ingen er som deg!

 

Blomster konkurrerer ikke om å blomstre


Hva ser du når du ser en rosebukett, eller et nydelig komponert blomsterbed? Hva ser du når du ser en blomsterbukett satt sammen av mange ulike typer blomster? Eller når du ser en eng med markblomster.

Jeg tror vi ser det samme. Vi ser det vakre, det skjøre, det fargerike og friske.

En ting vi har fått med oss fra naturfagstimene, er at blomster ikke konkurrerer om å blomstre! De bare blomstrer, side om side. 

Sammen er de noe
av det vakreste som finnes! 

Vet du at du er satt i verden for å blomstre i din familie, i din flokk, i ditt nabolag, i ditt nærmiljø og blant dine venner og kollegaer! Du kan blomstre, og du trenger ikke å konkurrere om å blomstre mer enn andre! Vi blomstrer alle på vår unike måte.

Ingenting er mer trist enn å møte mennesker, som ikke lar andre blomstre. Om noen fortjener ære, eller trenger oppmerksomhet, så «kupper» de oppmerksomheten og starter å fortelle om seg selv. Når jeg sier det er trist, så er det trist fordi det betyr at den som «kupper» ikke har det så bra. Den som gjør det er kanskje usikker og trenger bekreftelse. Hvorfor skal man ellers ta noe som ikke tilhører en selv!?

Vet ikke med deg kjære leser om du blomstrer i all din skjønnhet, om du er helt stille, om du tror du ikke har noen verdi, eller om du alltid «stjeler» oppmerksomheten.

Uansett hvem du er; «Du er unik», og vit at om du bestemmer deg for å gi næring til det positive i livet, så vil du blomstre. Om du gjødsler med positive ord, musikk og positive mennesker, vil du vokse deg sterk og robust. Du vil takle å blomstre alene, men også ved siden av den vakreste rose eller stiligste orkidé!

Avslutter i dag igjen med noen sannhetsord fra en av mine favorittdiktere for tiden
Axel Frønes;

Trengte en som deg


Hvor kult er det ikke å tenke på at Han som skapte himmel og jord, galakser og stjerner, han så på deg og tenkte;

«Verden trenger en som deg!»

La den synke inn du!  La den synke inn i det dypeste hjertekammer. Dvel ved det, prøv å kjenn etter at DU er viktig! DU er unik, ønsket og elsket!

Om du tror at du er skapt, eller om du bare ble til av en eksplosjon, så er du uansett sykt unik, som ungdommen her i huset sier! Det finnes ingen andre akkurat som deg!

Avslutter med lite dikt av Axel Frønes;