I dag har min storesøster og hjertevenn bursdag.På en dag hvor INGEN kan besøke hverandre, 🥲🙈 hvor samfunnet er i lockdown, og livet mildt sagt er noe redusert, så tenker jeg at en hyllest på bloggen er på sin plass. Ac du elsker ikke oppmerksomhet, men i dag får du det. Her kommer noen ord som forteller hvem du er.
♥️♥️♥️
Du er alltid der En sann venn Nær Ærlig og oppriktig i alt du gjør En nydelig leder
Hjertet på rett plass Engasjert tante Utrolig festlig Sprek Engasjert Tilstede i samtaler Gir kloke råd når man spør Beskytter Oppmuntrer Strekker meg
Elsker livet med deg Ac – hverdag og fest! Håper dine 4 har gjort skikkelig stas på deg! 🎉🎂👑🎉🎂👑🎉🎂👑🎉🎂👑🎉🎂👑
Ok folkens, mange ville ha oppskriften på dagens middag som jeg la ut et filmklipp av på insta. Så her kommer den! ✌🏼♥️
Dette trenger du til 3 personer; 30 g smør 2 hvitløksbåter 400 g kyllingfilet skjæres i skiver 70 gram spinat 3/4 boks pepperkremost 3 dl kremfløte Salt Pepper Parmesan
Fremgangsmåte; 1. Smelt smør og hvitløk 2. Stek kyllingskivene 3. Strø over med salt og pepper 4. Hell over hakket spinat 5. Rør det godt inn til det «krymper» 6. Hell over fløte 7. Smelt inn kremosten 8. La det putre og småkoke noen minutter
Server med pasta og strø over parmesan. Dersom du er på lavkarbo fungerer kyllingretten godt. Bare dropp vanlig pasta, og bruk «pasta» uten karbohydrater.
– At korona skal dø ut – Mildere restriksjoner – At alle i raset på Gjerdrum skal bli funnet – Helse for venner og familie
Det er mange ting man kunne ønsket seg. Det er rare tider. Tider av frustrasjon, ensomhet, frykt for alle som er berørt av covid og av raset. Hva ville du bedt om om du virkelig visste at du fikk det.
Salomo ba om et lydhørt hjerte.
Et lydhørt hjerte så han kunne lede mennesker etter Guds vilje og skille mellom rett og galt.
Det er et fantastisk ønske, og en bønn jeg vil gjøre til min egen.
«Herre, gi meg et lydhørt hjerte.»
Gud er mer enn nok. Det er at av navnene han har. I vår nød og frykt er han vår Styrke. I vår uro er Han den Høyeste. I vår fortvilelse er han vår Mester. I møte med vår frykt er han Herre, og han er samtidig vår Hyrde. Han er Nær og Evig. Han vil Forsørge oss og han vil gi oss den Freden vi trenger.
Den første siden i det første kapittelet er allerede skrevet. 1. januar 2021. Hvilket innhold gav du det?
Ble starten en tilfeldighet. Kom du seint i gang. Dro du med deg noe fra den forrige boka? Noe du egentlig hadde bestemt deg for å la ligge.
Tok livet deg raskt med på en reise, var du kaptein på den første siden. Tok du styringen eller ble du handlingslammet. Holdt du penslene, eller ble du hvisket ut av omstendighetene?
I dag er det side nummer 2 i det første kapittelet påbegynt. Hva skal du fylle det blanke arket med?
Blir det fargerikt, gnistrende og levende eller svart, hvitt, halvdødt og firkanta.
Hvem skal fylle arket. Har du bestemt det. Du kan jo velge å utforske fargene. Hvilke detaljer skal prege den blanke muligheten du har fått? Er det detaljer kun få mennesker vil se?
Har du troa på kunstverket du er i ferd med å skape? For det er vel det resultatet er avhengig av. Skal noen andre få prege det blanke arket ditt. Har du planer om å dele på fargene du fikk utdelt?
Kanskje har du ikke rukket å tenke så mye. Har lyst til å oppmuntre deg på denne vakre lørdags morgen.
Du kan skape de vakreste øyeblikk og velge farger som gjør din dag spesiell.
Kanskje tenker du at det er for seint.
Du har tilbakelagt det ene mislykka kapittelet etter det andre. Om man ser på spenningskurven over ditt liv, så er det virkelig ikke noen jevn kurve. Det finnes rikelig med bunnpunkter.
«Hva så», sier jeg. Desto større grunn for å male det vakreste kunstverket, med de reneste farger som er i balanse.
Mesteren selv har designet deg perfekt, men han vet at du trenger han.
Han tåler deg. Det er ingen følelser Mesteren selv ikke vet om. Han kom som menneske, og han var redd som deg og meg. Han gråt sin vonde tårer som menneske.
Han skrev i sanden til kvinnen som ifølge tradisjonene skulle dømmes til døden. «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer.»
Sånn er han. Han tåler deg. Han kjenner dine kapitler. Han elsker deg, og han ønsker deg tett inntil sitt hjerte. Lykke til med kunstverket som du skal male i dag.
En vidunderlig 2. januar til deg! Jeg skal starte med å male noen dansetrinn! ✌🏼🩰💃🏼
Mange gode tanker om en ny start. Hjertet mitt er skapt med forventning. Det er noe fint, men også skremmende, med blanke ark. Ubrukte dager som jeg kan fylle med livets øyeblikk. Det ligger mye ansvar i det.
Tanken på utallige muligheter og sjanser som vil og kan møte meg. Nye ting å lære, områder å strekke meg mot, nye mennesker og forhåpentligvis nye steder å utforske.
Enkelt kan kanskje streve med vonde tanker i den tiden vi befinner oss i. Uvissheten over fremtiden. Pandemien som røver fra oss liv etter liv, og kanskje noe av din tankevirksomhet. Tanken på at viruset kan berøre noen av våre egne. I tillegg til tragedien på Gjerdrum. Naturkatastrofer som plutselig raserer livet til mennesker i vår nærhet, i lille Norge.
Livets gleder og livets sorger går hånd i hånd. Vi kjemper på med livsmot og kraft, og bekjemper frykt og redsel. Vi gjør så godt vi kan.
Denne høsten er det en setning som har vært som et ekko i mitt hode; «Han gir den fred som overgår ALL min forstand!»
Jeg har valgt å gi den setningen rom og det ekkoet plass. Et bevisst valg, som et våpen i den sjelelige kampen inni mitt hode. Du vet jeg skriver ofte at sjelen har vært litt aleine i 2020, avkledd og naken.
I møte med den nakenheten er det godt med et vern. Tanken på at Skaperen kan gi meg en fred jeg ikke forstår, en fred som gjør meg trygg, tross utfordrende omstendigheter. Jeg har de jeg også! I min mislykkethet og daglige kamp, kan jeg hvile i noe større enn meg selv. Det gir meg HÅP!
Håp er noe vi trenger i 2021. Håp om at Jesus som formet oss har kontroll. Håp om at alt skal bli bra. Han sier at vi ikke skal bekymre oss for morgendagen, og at han gir oss den freden vi behøver. Det er iallefall mitt nyttårsforsett. «Å ikke bekymre meg for morgendagen, og å søke den freden Gud gir!»
Se på de to her; I dag feirer de 47 år som mann og kone. Mamma & Pappa de fineste mennesker jeg vet om. 47 år – det er virkelig verdt å feire! Det er verdt en hyllest.
En hyllest til kjærligheten. En hyllest til to som går foran. To som står støtt i stormen og som har lært seg å danse i regnet. To som vet at etter uvær kommer det sol. To som elsker hverandre og menneskene rundt seg. To som alltid setter andre før seg selv. To som alltid har tid.
To som gir og gir og gir. To som er engasjert i familie, barnebarn, hjelpearbeid, i pensjonisttreff, i kirke og i naboer. To som gjør denne verden til et bedre sted.
Elsker dere høyere enn høyest mamma og pappa. Livet med dere er rikt! Dagen i dag ble annerledes enn dere hadde planlagt. Sånn er livet. Og i møte med nettopp livet, er dere to mine aller største forbilder.
I kveld var vi på kino. Det var to timer med sterk kost. «Den største forbrytelsen». Et mesterlig verk, som på en intens måte beskriver tragedien jødene opplevde under 2. verdenskrig.
En film hvor du kjenner at du blir fysisk dårlig av smerten jødene opplevde. Tidvis i filmen hadde jeg lyst til å hulke. Smerten de opplevde var så virkelig og nært beskrevet.
Avskjeden hvor familiene ble brått ble revet fra det næreste og kjæreste de hadde var helt grusom!
Mødrene som måtte rapportere inn hver dag, mødre som stilte ydmyke spørsmål om hvor sønnene var, men som kun opplevde kynisme og hat.
Tanken på å være i disse kvinnenes sko beveget hjertet mitt så til de grader. Det kunne vært meg. Dette kunne vært barna mine som ble brått revet vekk. Det kunne vært mine foreldre som ble gasset, fordi de hadde en tro, fordi de tilhørte det jødiske folket.
Jeg tror vi alltid må tenke at det kunne vært oss. Sånn holder vi hjertet ydmykt. Om du ikke har sett filmen bør du se den. Det vil vekke verdier i deg som samfunnet vårt sårt trenger.
«Jøde» er et skjellsord som tidvis blir brukt av ungdommer når de skal trykke hverandre ned, eller hevde seg. Lite aner de om hva de egentlig sier. Det er tid for en dannelsesreise. Har du tenåringer i hus? Ta de med på kino! Denne filmen bygger karakter og gjør noe med hjertet, iallfall mitt.
Nedslående å lese overskriftene i avisa i går. «Kvinne sparket i hodet til hun ble bevisstløs.» «Et blikk kan være nok – skremmende med den økende voldskulturen blant unge nordmenn.»
Hva handler dette om? Hvorfor slåss ungdommene mer enn noen gang.
Hva fører til at voldskulturen blir mer og mer brutal?
Jeg har min teori. Dataspill uten foreldrevern i altfor ung alder. Grenseløs barndomstid hvor stadig yngre barn spiller med ungdom. Hvor ungdomsspråk blir nedarvet i barnekulturen.
Aldri tidligere i skolen har vi opplevd et styggere språk. Alle grenser for de unge er visket ut. Påvirkningen de utsettes for i spillverden og på sosiale medier er etter min oppfatning totalt ødeleggende.
Foreldrene er satt, og velger å bli satt på sidelinjen. «Barnet mitt gjør det så bra i spill, jeg kan ikke frarøve de den gleden.»
Hva får vi?
Et grenseløst samfunn hvor fantasien overtar virkeligheten, og konsekvenser ikke oppfattes før handlingene er utført. Selvfølgelig blir det vanskelig for barn å skille mellom fiksjon og virkelighet. Hjernen vår blir påvirket av det vi fyller den med.
Kjære foreldre, kan ikke 2021 bli et år med innstramming på skjermtid og sosiale medier? Et år hvor du engasjerer deg i hva barna faktisk spiller. Og hvor du er tilstede og kan korrigere språkbruk. Kan vi ikke følge barnevaktens aldersanbefalinger?
Jeg hevder ikke at grensesetting er enkelt på dette området. Spør du meg er det kanskje det mest utfordrende vi som foreldregenerasjonen står ovenfor, men jeg tror vi klarer det, og vi står helt klart sterkere sammen.
Grenser er kjærlighet,
og en titt i avisa minner oss på at er det noe samfunnet vårt trenger, så er det akkurat det!
Jeg gjør. Personen jeg snakker om legger ned time etter time for å glede de hun elsker. Hun planlegger i ukesvis slik at alle får sine favoritter. Hun tar vare på og viderefører gamle tradisjoner. I går disket hun opp etter alle kunstens regler.
Mamma; den som setter seg på den dårligste stolen, på den verste plassen, og forsyner seg til slutt. Hun tenker ut leker og quiz så ungene ikke skal kjede seg.
Verdens beste mamma. 70 på papiret, men når klokka nærmer seg 23 – så er a «aldri trøtt!» Hun er ei energibombe som elsker livet. Og det smitter!
Jeg vet jeg er velsignet. Jeg takker Gud.
Å vokse opp med dette oppkommet av godhet, i skjønn forening med pappa, som er den tryggeste havn, det gjør grunnmuren i livet stødig.
Jeg leste i avisa i går at ni barnefamilier hadde kontaktet politiet, grunnet vold på natt til første Juledag i Bergen.
Dette setter livet i perspektiv.
Jeg vet jo at «verden» byr på mye sorg og smerte, i jobben min erfarer jeg dette omtrent daglig. Allikevel blir det så tøft å se tallene svart på hvitt på juledagen når man selv kjenner på en enorm lykke. Det gjør noe med hjertet mitt.
I dag er min oppmuntring til deg å elske alt du kan og så inderlig du kan. Elsk med ord, med nærhet, med tid, tjenester eller gaver. Elsk de som det er vanskelig å elske og elsk de som ingen elsker.
